av Lise Knudsen og Øistein Hølleland

Mange forfattere har vært på forfatterbesøk i grunnskolen. Noen har faste oppdrag, mange har spredte og tilfeldige oppdrag, men stadig flere har basert en del av årsinntekten sin på noen ukers forfatterturné. Det siste har særlig blitt mulig etter at Den kulturelle skolesekken (DKS) ble innført.

For fem år sida, da DKS var i startgropa, var det noen som uttalte seg om hvor mange forfattere en kom til å trenge, fordi behovet var så stort. Alle skoleklasser i hele landet burde jo få besøk av den skrivende, skapende kunstneren, for alle barn ville ha glede og nytte av å høre hvordan akkurat den boka ble til, hvordan forfatteren stod fast og hvordan det hele løste seg.

Med iver og dugnadsånd, og et visst behov for penger, satte store og små, erfarne og nyutskremte forfattere seg bak rattet og kjørte på veier de ikke visste fantes for å besøke skoleklasser. Utstyrt med bøker, vannkoker, sjokolade i tilfelle matmangel og egen lidelseshistorie/mestringshistorie, skulle de være med på det største kulturelle løftet i moderne tid.

Så begynte ting å forandre seg. Forfatterhonorarene ble ikke særlig høyere, selv om resten av befolkningen opplevde reallønnsvekst og fete lønnstillegg, kravene til profesjonalitet og relevans ble skjerpa og noen begynte å snakke om at det ikke var nok å sende forfattere ut med boka under armen. «Man» trengte noe mer, noe mer spennende, underholdende, kunstnerisk, komplekst, multielektrisk eller multietnisk.

Noen forfattere likte dårlig å bli nedvurdert på den måten, men andre var positive til dette nye og var åpne for litterære produksjoner med lysbilder, musikk, dans, elevkor, hånddukker, powerpointframvisning eller kongledyr og steving. Etter hvert begynte flere forfattere å merke at antall forfatteroppdrag skrumpa inn. Men siden det totale antall formidla oppdrag stadig økte hos Forfattersentrum, var det nærliggende for mange å tenke; nei, nei, så vil de ikke ha meg, da. Noen valgte igjen å se positivt på at de fikk bedre tid til å skrive, siden de bare skulle ut på to uker med turné istedenfor fire. For det var jo noen som smilte og fortalte om alle oppdragsgiverne de måtte avvise, bortbestilte som de var for de neste to åra.

Noe hadde skjedd, men hva?

I dag går vi inn på vår nasjonale oversikt over forfatterturneer på internett, KSYS. Den viser ikke alle forfatteroppdrag, mange små organisasjoner melder ikke inn sine arrangement til KSYS, men den er landsdekkende og i mangel av noe bedre kan den kanskje gi undrende forfattere svar. Ved å telle, kommer vi fram til at av årets forfatterbesøk/litterære produksjoner, blir under halvparten utført av forfattere! Ganske overraskende tall. At skuespillere, fortellere, stand-upere, rappere og bibliotekspersonell m.m. til sammen utgjør majoriteten av litteraturformidlerne, hadde vi ikke venta. Riktignok har noen av forfatterne flere turneer, eller har samme turné flere steder, men i antall er de er færre.

Er det fordi DKS synes det er viktigere at elevene får møte profesjonelle formidlere enn at de får møte skapende forfattere? Eller er det fordi det er så innmari vanskelig å få tak i tilstrekkelig mange nok forfattere som vil reise på turné?

Vi tror ikke det siste stemmer, for mange av våre kollegaer kunne gjerne tenke seg flere forfatterbesøk, men de blir ikke spurt. Kan det ha noe med saken å gjøre at det er billigere å sende en bibliotekar rundt? Eller en skuespiller eller en forteller?

Vi vil helst ikke tro det heller, og når det gjelder et eventuelt ønske om å sende ut proffe formidlere/utøvere istedenfor proffe skapende forfattere – så kan vi ikke tro at noen ønsker den utviklinga. For ingen kan erstatte den skapende forfatteren. Hun eller han er kanskje ikke moderne i tøyet, har ikke alltid powerpointkompetanse og kan være skral med kongledyr, noen snakker litt for mye og noen for lite, men det er bare den som har skrevet akkurat den boka, som veit hvorfor Nina, på side 23, står pressa opp mot en vegg og lurer på om hun må stå der til det blir mørkt.

Arbeidet med ord, skriveprosessen, leiken, nederlagene, utfordringene, ensomheten og alt det andre som hører med til det å være forfatter, er det vi som kan si noe om. På hvert vårt vis. De som velger ut, og setter opp lister over hvem de gjerne vil sende ut på forfatterturné har vel ikke glemt det?