Av Line Baugstø, styreleder Norsk Forfattersentrum
Blir forfatterne presset ut av skolene og Den kulturelle skolesekken? Er det i økende grad fortellere, artister og bibliotekpersonell som overtar litteraturformidlingen? Det skulle man tro etter å ha lest kronikken til Lise Knudsen og Øistein Hølleland på NBUs hjemmeside. Men Knudsen og Hølleland har åpenbart ikke lest statistikken fra Norsk Forfattersentrum særlig nøye.
Tallenes tale forteller at forfattere turnerer som aldri før. Hvert eneste år siden 2000 har formidlingen gjennom Norsk Forfattersentrum slått nye rekorder. I 2001 ble 3075 oppdrag formidlet gjennom NF, i 2007 var tallet 6271. Det er over 100 prosents økning på sju år! I dette tallet ligger et stort antall skolebesøk. Når en forfatter får utbetalt en dagsats (det registreres som ett oppdrag), har han eller hun besøkt opptil fire skoleklasser den dagen. I 2007 fikk 6750 skoleklasser besøk av en forfatter!
Vi får også utbetalt stadig mer penger. I 2001 fikk forfatterne utbetalt i underkant av 5,1 millioner i honorar, i 2007 var tallet nesten 14 millioner kroner. Økningen har vært på 172 prosent! Og den fortsetter. Utbetalt forfatterhonorar i september i år lå 20 prosent høyere enn september i fjor! (Og for ordens skyld: Oppdragene som formidles gjennom Norsk Forfattersentrum, går bare til forfattere. Alle andre kunstnergrupper i DKS får pengene av andre aktører.)
Disse tallene lyver ikke. De forteller at forfatterne formidles i økende grad. Og en svært stor del av denne økningen skyldes Den kulturelle skolesekken. Antall oppdrag går ikke ned! Der tar Hølleland og Knudsen feil.
Men de to har faktisk rett i én ting: Det er ikke bare forfattere som ønsker å formidle litteratur. Flere aktører har meldt seg på banen. Og det finnes et marked for dem. Er dette en trussel eller en utfordring? Norsk Forfattersentrum har valgt å se på det som en utfordring, og møtt den ved å etablere Litteraturbruket, som skal kartlegge og utvikle litterære produksjoner.
Det er viktig for meg å slå fast at det alltid vil være behov for den enslige forfatteren som kommer inn i et klasserom med en bok under armen. Et slikt tradisjonelt forfatterbesøk åpner for dialog og nærhet. Forfatteren kan svare på spørsmål, og gi hver enkelt elev en følelse av at de faktisk har møtt en forfatter. Men slike møter trenger ikke være den eneste måten litteratur blir formidlet på. Flere enn forfattere kan spre glede og nysgjerrighet i møte med litteraturen. Bibliotekarene har i mange, mange år engasjert seg i skolene, invitert elevene til bibliotekene, anbefalt bøker og åpnet en viktig arena for alle som er glad i litteratur. Det skulle bare mangle. Disse menneskene jobber med oss, ikke mot oss. Og bibliotekarene har, som alle andre kulturarbeidere, trange budsjetter. De har sett mulighetene i Den litterære skolesekken, og søker penger gjennom den potten.
Det gjør også en lang rekke fortellere og teatermennesker. De lager litterære produksjoner, skreddersydd for skolene som ønsker seg større forestillinger. Det gir dem en mulighet til å samle mange elever i gymsalen. Prisen på forestillingen deles på antall elever, og DKS-arrangørene får mer igjen for hver krone. Norsk Forfattersentrum kan like eller mislike dette, men vi kan ikke hindre det.
Å forstå hvordan DKS fungerer kan være tålmodighetskrevende, men her er et forsøk på en forklaring: Det er fylkene og kommunene selv som bestemmer hvordan de vil bruke skolesekk-pengene. Alle midlene til litteraturformidling blir delt ut til fylkeskommunene, noe som også betyr at det er stor forskjell på hvor mye de ulike fylkene satser på litteratur. Noen har et svært godt tilbud, men langt fra alle.
Norsk Forfattersentrum bidrar på ulike måter, men vi rår ikke direkte over DKS-pengene. Mange av oss har i flere år lurt på hvorfor litteratur er den eneste kunstformen som ikke får såkalte sentrale midler av skolesekken. Andre kunstarter, som teater, film og musikk, har sentrale aktører, men Trond Giske har lenge signalisert at han ønsker å avslutte den ordningen. Han vil ikke lenger dele ut sentrale midler. I stedet skal han peke ut en rekke ”nasjonale aktører”, som skal finansieres over statsbudsjettet. Vi vet ennå ikke hva en slik status innebærer rent økonomisk, men i Norsk Forfattersentrum jobber vi aktivt for å bli denne nasjonale aktøren. Vi er rett og slett den organisasjonen som er best egnet. Et av våre fortrinn er at vi har opprettet Litteraturbruket. Vi kan dermed tilby både tradisjonelle forfatterbesøk og større litterære produksjoner.
Nå er det ikke alle forfattere som liker å turnere. Ikke alle trives i rampelyset. En problemstilling som Hølleland og Knudsen ikke berører, er honorering av tekster som er ute på turné uten sin forfatter. Når andre bruker teksten din, med din godkjennelse, skal du naturligvis ha betalt. Norsk Forfattersentrum er nå i ferd med å lage en avtale her, i samarbeid med NBU, DnF og DKS-sekretariatet. Også dette er en del av det nye bildet med fortellere og skuespillere på banen.
Utviklingen mot andre former for formidling trenger ikke være bare negativ. Man kan velge å se på den som en mulighet. Mange forfattere syns det er morsomt å finne nye måter å formidle litteratur på. Mange har glede av å jobbe sammen med andre kunstnere og ta flere virkemidler i bruk. Ikke fordi de misliker det enkle møtet i klasserommet, men fordi det ene ikke utelukker det andre.
Vi har rom for begge deler – både litterære produksjoner og tradisjonelle forfatterbesøk. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Vi kan velge å la fortellere og skuespillere overta de store arenaene, eller vi kan ta eierskap i dem selv. Jeg er trygg på at Norsk Forfattersentrum har valgt riktig vei her.