av Sverre Henmo, formann i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere
Ola A. Hegdal har lest årets ungdomsromaner og blitt sjokkert (DN 1.12.08). Han har oppdaget at ungdomslitteraturen har gjennomgått en revolusjon de siste 30 årene som er så dyptgripende at det er merkelig at det ikke er blitt gjenstand for en offentlig debatt. Her er vi enige. Ungdomslitteraturen har heldigvis endret seg de siste 30 årene. At Hegdal vil debattere det, fortjener all honnør. Debatt skal bli!
Ungdom er en stor og lite ensartet gruppe. Det er spredning i både alder og modenhet. Det er selvfølgelig forskjell på hva en 13-åring og hva en 19-åring er opptatt av. Dette problematiseres ikke av Hegdal. Han kaller den store gruppen for ungdom og bøkene skrevet for dem for ungdomslitteratur. Men det er ikke så enkelt. For det er mange bøker som er skrevet uten tanke på mottaker, eller bøker tenkt for et voksent publikum, som markedsføres som ungdomslitteratur. Dette valget tas ofte av forlagene. Det er en rekke andre ting enn alder på hovedpersonen som avgjør om en bok er interessant for ungdom. Og det er vel egentlig så lett, eller vanskelig, at det er bøker som leses av ungdom som er ungdomsbøker.
Det er synd at når Hegdal først får en helside i DN til å skrive om ungdomsromaner, trekker han bare fram bøker han føler seg moralsk indignert av. Leste han ikke de andre? Det er gitt ut en lang rekke bøker for ungdom som ikke er egnet til å støte noen. Hva mener han om ”Gjørmedrømmer” av Heidi Linde, ”Den mørke siden av månen” av Tone Kjærnli, ”Honey Bunny” av Hans Petter Laberg, ”Med plekter i lomma” av Lise Knudsen osv.? Ungdomslitteraturen er dessverre bortgjemt og får lite oppmerksomhet, men er likevel en levende sjanger full av skatter. Det skrives geniale bøker for ungdom hvert eneste år. Derfor er det synd at Hegdal bare fokuserer på de fire-fem bøkene som har støtt ham. Ikke ham personlig, selvfølgelig, men den imaginære ungdommen han er bekymret på vegne av.
Men mener Hegdal i fullt alvor at ungdom på 16-19 år skal skånes for deler av virkeligheten? At det er temaer som ikke kan skrives om? De fleste på videregående skole som fremdeles leser bøker, leser voksenlitteratur. Der vil jeg tro Hegdal aksepterer de fleste temaer. Det er når boka er markedsført som ungdomsbok, den blir ”grov, voldelig og sexfiksert ungdomslitteratur som i langt større grad gjenspeiler forfatteres og forlagspersoners ønsker om å bekrefte hverandres grenseoverskridende holdninger, enn ungdoms ønsker til litteraturen.” Jeg er imponert over at Hegdal kjenner til ungdoms ønsker til litteraturen. Vi er mange som gjerne vil høre ham fortelle mer om det. Nå har jeg inntrykk av at det er sine egne ønsker til litteratur han forfekter.
Selvfølgelig er 16-19-åringer opptatt av sex, vold og grovt språk. Og de ser det i filmer, i tv-spill, på Internett og på tv. Men hvor gammel må man være før man kan bli utfordret språklig, lese om kroppslige lyster eller om farlige og grufulle ting? Vi kan ikke overlate behandlingen av de vanskeligere temaene til andre kunstformers om musikk eller film, eller for den saks skyld, felt som ikke er kunst i det hele tatt.
For virkeligheten er mangefasettert og det kan være livsnødvendig for enkelte å lese en bok som handler om for eksempel incest og homofile overgrep (Tor Fretheim ”Ingen ild tenner stjernene”). Gjennom historien har ungdom tatt livet av seg fordi de har følt skam over å være homofile, over å ha blitt utsatt for overgrep eller andre grusomheter. I 2008 er det heldigvis mulig å skrive om temaer man ikke skrev om for tretti år siden. Ungdom er like forskjellige som voksne er. Det finnes ikke én homogen gruppe ungdommer. Og de marginale ungdommene må også få ha sine bøker. Det er i litteraturen vi kan skjønne at vi ikke er helt alene likevel.
Noen bøker er gode, andre er dårlige, men ungdomsbokforfatterne trenger å bli møtt med kunstneriske og litterære kriterier, ikke den gamle, moralske og pedagogiske pekefingeren som forteller oss at vi egentlig burde skrive om noe annet.