av Sverre Henmo, formann i NBU
Ola A. Hegdal kjemper i sitt innlegg i DN, 10. desember, videre for at ingen skal komme og smusse til ungdommenes rene tanker. Ungdomsbøkene er den store, stygge ulven vi må verne dem fra. Men nok en gang går det over stokk og stein så det glipper i argumentene. For dette er vel egentlig snakk om en følelse han har. Han klarer nemlig ikke å belegge argumentene sine denne gangen heller. Ettersom han henviser til meg i innlegget sitt, skal jeg forsøke å klargjøre mine egne argumenter.
Hegdal mener jeg følger godt opptråkkede løyper i debatten, og det gjør jeg, dette er nemlig en gammel debatt. Mange lærere, bibliotekarer og bokhandelansatte har for lengst hevdet det samme som Hegdal nå gjentar: at det er for mye sex og vold i ungdomsbøker. Bibliotekarer har også nektet å ta inn bøker på grunn av stygt språk. Moralister har alltid vært raskt ute mot alle som forsøker å skrive om tingene Hegdal er redd for – særlig når det er for barn og ungdom. At pedagoger tar i bruk pedagogiske kriterier i sin vurdering av litteraturen, kan jeg til en viss grad forstå. Av en litteraturanmelder hadde jeg forventet noe annet.
Hegdal hevder at det finnes mye virkelighet det ikke skrives om og etterlyser bøker om fjøs, kjernefamilier, og sverdfisk. Dette er et merkelig og flåsete argument, men til opplysning kan nevnes at det er nok av både fjøs og kjernefamilier i norsk ungdomslitteratur. Det gjelder bare å lese litt flere bøker, eller se nøyere etter i bøkene med sex og vold. Sverdfisk er jeg usikker på.
Poenget er ikke at det må skrives om sex og vold fordi det finnes så vanvittig mye av det, men at kunst og litteratur ofte behandler de temaene som er vanskelige og som vekker sterke følelser. Det har aldri vært et mål at kunst skal behandle det vi driver med aller mest; sover, ser på TV, spiser. Gjennom å ta opp temaer som nettopp ikke er dagligdagse, men som er tabubelagte, følsomme og kanskje forbundet med skam, kan litteraturen fungere som hjelp eller støtte til dem som trenger det. Og i tillegg er det sånn at selv om de driver mer med andre ting enn sex, er det et tema ungdom er veldig opptatt av. Så kan vi voksne mene hva vi vil om det.
Det finnes god og dårlig litteratur for ungdom. Men det er ikke andelen av sex og vold i bøkene som er avgjør hva som er hva. At noen bruker kraftige virkemidler for å få oppmerksomhet, rettferdiggjør ikke at seriøse forfattere blir oversett. Det finnes en rekke seriøse og kompetente forfattere som tar opp problemstillinger om sex og vold, eller bruker et røft språk i bøkene sine. Når Hegdal sammenligner dem med masete tenåringer ved middagsbordet, er det i beste fall nedlatende.