Tidlig en morgen kom budskapet på radio om Anne-Cath Vestlys bortgang. Ute var det mørkt og litt yrete. Så kom Anne Caths egen stemme på. ” Morn morn,” sa hun. Stemmen var lys. Fra nyere opptak litt dypere, litt sikrere. Alle kjente den stemmen, tre generasjoner barn vokste opp med den.
Anne-Cath Vestly debuterte i barnetimen for de minste i 1952. Året etter kom den første boka, Ole Aleksander Filibom-bom-bom. Bøkene ble kjente og kjære, og stemmen lot seg alltid høre, når voksne leste høyt fikk de litt av den samme stemmen selv. Hun var liksom litt som moren din, og det var lett for en voksen å leve seg inn i fortellerstemmen, for det var jo hverdagen hun brakte inn i barnelitteraturen. Ole Aleksander bodde i bygård og fikk en lillesøster som hadde ligget i en ordentlig damemage og ikke tatt veien med storken, kamerat Mons hadde nøkkel om halsen. De åtte ungene bodde i byen de også, familien hadde dårlig råd og bodde på ett rom og kjøkken. Så kom Lillebror som fikk yrkesmor og måtte bli med på jobb, Aurora fra drabantbyen med den hjemmeværende faren, Guro med vaktmestermoren, Kaos og mange flere. Etter at hun er blitt bestselger, og verkene noen år gamle, er det lett å glemme akkurat dette, at hun lå foran i å ta opp temaer som man ikke hadde skrevet om i norsk barne -og ungdomslitteratur.
Som forfatterkollega var hun elsket og beundret. Hun ble tidlig medlem av ULF, Ungdomslitteraturens forfatterlag som NBU het den gangen. I heftet ”Grotid for selvrespekt”, som ble utgitt i anledning ULFs 40-års jubileum, skriver hun selv om hvordan det var å møte kolleger : ”Jeg ser for meg en stue, men det kan hende jeg bare har diktet den. Det var en stor sofa der, og oppi den satt det mange fortryllende gamle damer.”
Hun hadde ikke diktet verken sofaen eller stuen, selv om man godt kan tenke seg at hun kunne laget en fortelling fra denne kvelden. Stuen tilhørte Inger Austveg, og damene som satt i sofaen var blant andre Margit Ravn, Gunvor Fossum, Eugenie Winther og Evi Bøgenæs, og Anne-Cath kjente det ”hoppe i seg av glede” da hun kjente igjen navnene deres fra egen lesning. Mange av dem ”struttet av skriveglede”, skriver hun videre fra dette første møtet, andre så melankolske ut, én antydet at ”å skrive for barn bare var en festlig hobby, men hun ble klubbet ned.”
Anne Cath Vestly hadde sine meninger i denne forsamling, og røsten ble høyere etter hvert. Noe fagforeningsmenneske ble hun aldri, men satt i ULFs styre på slutten av sekstitallet som varamann, siden som medlem av styret fra 71-72. Hennes ”skjebnesvangre ballast” var i følge henne selv, at hun mente seg helt ute av stand til å ta stødige standpunkter. ”Så fort hun har snublet seg frem til ett,” skriver hun om seg selv, ”slår hun kontra og lurer på om det motsatte er det riktige.” Men hun ser kampen for at barnebokforfattere skal ha rett til å leve av et arbeid som tar all deres tid, som helt nødvendig.
Anne Cath Vestly begynte sin karriere som skuespiller, etter hvert fant hun sitt medium, sin stemme, fortellingen for barn. Fortellingene kom ut som bøker, men var knyttet til henne som forteller, til Anne Cath Vestly som person. Hun opptrådte på radio, TV, hun ble invitert til å holde foredrag for voksne, hun ble oppringt og spurt om sine meninger. Foran hver opptreden var hun nervøs. Og overvant det, gang på gang. Hennes framtreden, stemme og ansikt fant en form, nesten som om hun selv skulle være diktet. Navnet hennes ble et begrep.
Kollegene, norske barne -og ungdomsbokforfattere, kjenner stillheten etter henne som et pust i rommet, og mange minner dukker frem.
Vi lyser fred over Anne Cath Vestlys minne.
Lise Männikkö