Å verne boken er den erklærte kulturpolitiske oppgave. I praksis er det forfatterne som beskyttes.
Når norske myndigheter stiller seg positivt til bøker og boklesning, er det fordi Den norske skriftkulturen er en hjørnesten i vårt kultur- og samfunnsliv og litteraturen er sentral i folks forståelse og oppfatning av hva som er basis for norsk kultur (St. meld, nr. 61, 1991-92, Kultur i tiden). Det er derfor med atskillig beklagelse at vi kan konstatere at boklesing står langt nede på listen av hva vi beskjeftiger oss med. Vi bruker i gjennomsnitt rundt 10 minutter per dag på bøker.

Men denne labre interesse er likevel sterk nok til å skape et ganske omfattende bokmarked, som sysselsetter mange tusen mennesker – til dels sysselsatt i store og av og til lønnsomme kapitalistiske foretak som produserer og distribuerer bøker i et stort omfang. På tross av dette har de politiske myndigheter allikevel ment at boken må støttes. Det er to tiltak som spesielt synes viktige. Det ene er at myndighetene i mange år aksepterte at bokbransjen opprettholt en kartellavtale, en bransjeavtale om faste bokpriser. Det andre tiltaket er den offentlige innkjøpsordning for bøker.

I mange år forsøkte Konkurransetilsynet å få opphevet Bransjeavtalen. Årsaken var ganske enkelt at det å få vekk slike kartellavtaler hadde vist seg å ha gunstige effekter på alle markeder der det hadde skjedd. Konkurransen økte, prisene gikk ned og salget økte. Det var den generelle erfaring. Det er derfor priskarteller er forbudt. Bokbransjeavtalen var således i strid med forbudene i Konkurranseloven og var avhengig av dispensasjon fra disse. Tilsynet forsøkte i årevis å få regjeringen med på å trekke tilbake de dispensasjoner som var gitt tidligere.

 

Men bransjen selv var overbevist om at kartellavtalen var et viktig kulturpolitisk tiltak, og de politiske myndigheter lot seg lenge overbevise av bransjen.  Først for noen få år siden gikk de politiske myndigheter med på å lempe på avtalen. Den er ikke helt avviklet, men liberalisert i ganske stor grad. Virkningene synes positive. Boksalget har gått noe opp og bredden i boktilbudet synes større enn noen gang. Det siste er ikke så forunderlig. Teknologiske endringer har åpnet for nye kanaler både når det gjelder salg og distribusjon og ikke minst når det gjelder produksjon av nye titler. Man kan som konklusjon si at dette tiltaket for å støtte boken, å beskytte markedet mot konkurranse, klart har virket mot sin hensikt. Erfaringen bekrefter riktigheten i slagerteksten:

 

You always hurt the one you love,

The one you shouldn’t hurt at all.

 

Det andre tiltaket myndighetene har satset på, Innkjøpsordningen, har vært en del diskutert men står tilsynelatende sterkt. Men har den hatt noen betydning for oppnåelsen det sentrale kulturpolitiske mål, ”å øke folks forståelse for hva som er basis for norsk kultur”?  Når et stort antall diktsamlinger og andre litterære prestasjoner, innkjøpt av statlige midler, fyller opp lagerplassene i bibliotekene, kan man bli fristet å svare nei på spørsmålet

 

Det kan synes som om de statlige bokstøttetiltakene ikke i første rekke er konstruert for å støtte skriftspråket, men mer er utformet for å nå et annet politisk mål, ”at flere kan leve av sitt kunstneriske arbeid” (St. prp, nr. 1, 2006-2007). Denne programformuleringen bekrefter det forfatterne av bind VI av Norsk Idehistorie, Et lite land i verden, skriver: ”Initiativet til flere og bedre støtteordninger kom ikke fra staten alene, men også fra dem som ble begunstiget av støtteordningene.”

 

Det å satse på å leve som forfatter i Norge kan virke som halsløs gjerning. De som gjør det vil vite at de konkurrerer om potensielle leseres oppmerksomhet ikke bare med alle andre norske forfattere, men med alle utenlandske forfattere. Enda viktigere, de konkurrerer ikke bare med nålevende forfattere, men med alt som er produsert av litteratur til alle tider i alle land. Den unge håpefulle lyriker vil vite at hennes produkt vil konkurrere om min oppmerksomhet i kamp med alle andre forfattere, fra Homer og Vergil via Proust og Joyce til Grass og Rushdie.  Thomas Mann sa mot slutten av sitt liv at for ham var det å lese nye bøker en meget risikabel tidsanvendelse. Jeg har sans for Thomas Manns prioritering. Jeg har en lang liste av gode bøker som jeg gjerne skulle lest en gang til.  Men tiden blir knapp.

 

Aksel Sandemose fortalte i ett av sine brev fra Kjørkelvik at han fikk besøk av en mor som var engstelig på sin sønns vegne – sønnen tok sikte på bli forfatter – og hva mente Sandemose om det? Var det en vei å slå inn på? Sandemose svarte at kunne hennes sønn slutte å skrive, så burde han det. Men kunne han ikke slutte, så fikk han bare fortsette. I dag er det åpenbart de politiske myndigheters mening at så mange som mulig bør fortsette. Det er forfatterne de ønsker å beskytte. Innkjøpsordningen er ett tiltak med det formål. Men bokens fremtid ligger heldigvis ikke i politikernes hender. Bokens stilling er avhengig av at den har et innhold som interesserer. Teknologien har gledelig nok utviklet seg slik at selv om den enkelte bok ikke er av interesse for veldig mange, er det likevel muligheter til å få den publisert.     

 

  • Egil Bakke (født 1927) er tidligere konkurransedirektør.

 

Denne artikkelen er sakset fra Egil Bakkes blogg