Folk flest synes kanskje at produktivitet vitner om god arbeidsmoral, men i det litterære Norge er slikt en høyst tvilsom foreteelse. Selv har jeg møtt denne holdningen hos kollegaer som sjelden utgir bøker, litteraturvitere og kritikere. «Et slikt utgivelsestempo vekker en mistanke om at alt han skriver, umulig kan være like bra», skrev en anmelder om meg. Utsagnet var basert på å ha lest 1 av de rundt 30 bøkene jeg har utgitt. Her i landet står nemlig det såkalte heggelundske idealet sterkt: Ikke skriv mer enn du må. Du må ikke ofre kvalitet for kvantitet.
Dette skriver Arne Svingen i dette debattinlegget sakset fra Dagbladet.Men hvor kommer

egentlig dette skillet mellom kvantitet og kvalitet fra? Hva er det vi skal ta oss bedre tid til? Visst skal vi ikke skrive dårlige bøker, men er det virkelig sånn at litterær kvalitet bare har med treghet og trange fødsler å gjøre?

Man snakker om at forfatterrollen har blitt profesjonalisert. Vi har heltidsforfatteren, deltidsforfatteren og fritidsforfatteren. Min påstand er at noen som skriver én 200-siders bok i året ved siden av full jobb, er langt mer produktiv enn noen norsk heltidsforfatter. En voksenbokforfatter som utkommer med en 5-600 siders roman annethvert år, skriver mye mer enn en barnebokforfatter som utgir noen bøker i egne serier der universet og persongalleriet ble oppfunnet i den første boka. Personlig bruker jeg lengre tid på en barnebokside enn jeg gjør på en voksenbokside, for språket må være så presist og framdriften god, samtidig skal det være litterært og levende – men bøkene er likevel gjerne bare på 50-60 sider – med illustrasjoner. Men hver bok utgjør et nummer i bibliografien, uansett om den er på 30 eller 600 sider, og derav kommer antallet som skaper kritikere og litteraturviteres trumfkort overfor slike forfattere: Han/hun er altfor produktiv!

Det sies at

den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates aldri vil få Nobelprisen i litteratur på grunn av sin store produksjon. Hun har skrevet rundt 50 romaner, over 30 novellesamlinger, åtte skuespill, ti diktsamlinger og sju barnebøker. Ved siden av jobben som professor ved Princeton University. Hennes siste roman «Graverens datter» er på 600 sider.

Hvor kommer denne mistenkeliggjøringen av arbeidsomme forfattere fra? Noen mener det henger sammen med modernismens forakt for masseproduksjon under industrialiseringen på begynnelsen av 1900-tallet. Andre mener det begynte allerede under romantikken på 1800-tallet da man riktignok skrev langt og ordrikt, men den gode litteraturen skulle være kilden til individets indre. For å finne dette «indre» måtte man begrense seg.

Nå kan det være at ting ser annerledes ut i et historisk lys. August Strindberg fikk i sin svenske samtid kritikk for «mekaniskt snabbt skriveri», uten at noen nevner dette idag. Eller hva med Alexandre Dumas som skrev 303 titler i løpet av sin karriere. Danske Dan Turèll skrev 70 bøker på 30 år. Attenhundretallsforfatteren Anthony Trollope fortalte at den dagen han fullførte en roman, gikk han samme dag i gang med en ny. Deretter gikk han til jobben sin jobben sin i postverket. Det ble 49 romaner på 35 år. Og da har vi ikke engang nevnt særdeles produktive forfattere som William Shakespeare og Honoré de Balzac.

Eller la oss ta

en storhet innen barnelitteraturen. Hun som faktisk har solgt flere bøker enn Astrid Lindgren og J.K. Rowling til sammen på verdensbasis. Denne barnebokforfatteren har solgt 600 millioner eksemplarer, er oversatt til nitti språk, og har 2700 oversettelser. Det er like etter Lenin, og omtrent det samme som Shakespeare, i følge UNESCOs Index Translationum. Enid Blyton er navnet, hun som blant annet skrev Fem-serien. Hun begynte med det som i norsk målestokk kalles produktiv: I 1930 skrev hun tre bøker. Men hun hadde flere historier hun ønsket å fortelle. I 1935 skrev hun hele seks bøker. Og det er mer enn noen norsk barnebokforfatter skrev i 2008. Den som skrev mest lå nemlig på fem bøker. Men Enid Blyton hadde nå virkelig fått opp farten på pennen. I 1944 skrev hun 24 bøker. Altså 24 bøker på ett år. Og verre – eventuelt bedre – skulle det bli. I 1949 skrev hun 33 bøker, i 1951 45 bøker, og i toppåret 1954 skrev hun 58 bøker. I løpet av en karriere på 40 år skrev hun 800 bøker. Selv om mye av det er lettbeint serieproduksjon, så sier det noe om hva som er menneskelig mulig. Er det noe å trakte etter? Neppe. Men norske barnebokforfattere skriver så visst ikke mye.

De store norske forlagene

har de siste årene åpnet hver høstlistepresentasjon med å si at «i år har vi tidenes største katalog». Det er ikke min oppgave å diskutere kvaliteten på disse bøkene, men bredden er i hvert fall enorm. Derfor er det i dag gode muligheter for forfattere som ønsker å leve av skrivingen om man klarer å komme opp med gode historier i diverse sjangre og for flere aldersgrupper. Utfra en merkevare-tankegang burde man selvsagt skrive bøker fra samme miljø og i samme sjanger hver gang, slik at publikum lettere kan identifisere bøkene våre og får hva de forventer. Men hva er utfordringen i det? Blir man en bedre forfatter av å hele tiden gjenta seg selv?

Er man heltidsforfatter

med ambisjoner om å skrive kvalitetslitteratur, er ikke to gode barnebøker og en voksenroman i året uoverkommelig om man har det som heltidsjobb. Hadde jeg skullet skrive mindre, ville jeg brukt mer tid på slaraffenliv og drikking, og det blir det ikke bedre bøker av. Vi må akseptere at det er forskjellige måter å skrive bøker på, enkelte bruker evigheter på en kort novelle, noen har det som hobby og skriver på fritiden, og et mindretall har dette som heltidsjobb, med hodet fullt av ideer, og et ønske om å formidle disse.

Dessuten er forfatter

et lavtlønnsyrke. Det er klart at vi gjør hva vi kan for å overleve. Jeg kan ikke tenke meg noe annet yrke hvor det reageres på ønsket om å faktisk ha en anstendig inntekt fra det man holder på med. For etter det å være en forfatter som faktisk jobber beinhardt for å skrive flere gode bøker i løpet av et år, er det nesten like mistenkelig å tjene penger. Men det skal faktisk ikke være slik at bare folk med greie ektefeller, velstående foreldre eller Lotto-gevinster skal kunne skrive bøker. Slikt blir det i hvert fall ikke bedre litteratur av. Og uansett hvordan vi snur og vender på det er vi råvareleverandører til en bransje som har ekspandert voldsomt de siste årene, men royaltyen er altså så lav at de fleste må skrive jevnt og trutt for å ha en normal inntekt. Det vi kaller en gjennomsnittsinntekt i forfattersammenheng, er en latterlig lav lønn ellers i samfunnet.

Muligens er

Joyce Carol Oates en foregangskvinne for en ny type forfattere. En som som skriver med flere stemmer og innen diverse stilarter, en som utforsker forskjellige sjangre, og som faktisk behersker dem. Om noen tiår blir hun kanskje ikke lenger sett på som en manisk skribent, men en som torde å utforske sine forskjellige talenter og rett og slett skrev temmelig hurtig. Kanskje blir det også sett på som en stor synd at «produktiviteten» hindret henne i å få Nobelprisen.