Vi står midt i to kriser. Den ene vil i ettertiden bli omtalt som den økonomiske krisen på begynnelsen av det 21. århundre. Den andre vil bli omtalt som slutten på den gutenbergske tidsalder.
Men det er bare den første som kan kalles en virkelig krise. Den andre, overgangen fra trykte til digitale bøker, er det ingen grunn til å sørge over.
Les denne innsiktsfulle komentaren sakset fra Bok og Bibliotek
Da PCene begynte å gjøre sitt inntog i forfatterstanden, sirkulerte det en historie om den colombianske forfatteren Gabriel García Márquez (f. 6. mars 1927). Han hadde en ekstrem selvdisiplin når han skrev. Han skrev på manuell skrivemaskin og krevde av seg selv at hver side han rullet ut av maskinen, skulle være plettfri. Tastet han feil, trakk han arket ut og startet på nytt med et blankt ark, uansett hvor på siden han skrev inn feilen.
Vi på 50+ – som fortsatt kan forestille oss en verden uten internett og PCer – kan forstå hva denne historien handler om: Perfeksjonering, konsentrasjon – øvelser som skulle skjerpe konsentrasjonen og prestasjonen. De unge, de digitalt innfødt, vil ha vanskelig for å forstå anekdoten og poenget med å stille så strenge krav til seg selv. Å bruke klipp og lim og delete-tasten, er i dag den selvfølgeligste del av en skriveprosess. De unge vil i beste fall trekke på skuldrene og tenke at denne Márquez må ha vært en usedvanlig sær type som kunne sløse tid på denne måten. I dag er det vel knapt noen som skriver et eneste avsnitt etter Márquez' resept. Den analoge og lineære skrivmåten har blitt like museal som papirboka en gang kommer til å bli.
Rekkevidden på den digitale revolusjonen vil bli uendelig mye større enn vi er i stand til å forestille oss. Ikke bare vil trykte bøker – opplysningens hittil viktigste medium – forsvinne, eller ende opp som skatter for bibliografiske filatelister. Også musikk og bilder påvirkes og blir nå produsert og reprodusert i digital form – og kan massekopieres ved hjelp av enkle tastetrykk.
Det kommende fallet i produksjonen av trykte bøker er ikke noe enestående, men føyer seg inn i en lang rekke av nedlagte arbeidsformer og håndverk som tida har løpt fra. Bødtkeren er for lengst borte, det samme er snart skomakeren. Utviklingen er umulig å stanse. Det er meningsløst å diskutere om den fullstendige digitaliseringen vil skje, det eneste vi kan spekulere på er når det vil skje.
Forlagsbransjen forstår hvor dette vil ende. Men bransjen har en flere hundre år tradisjon i ryggen. Forfattere, konsulenter, redaktører, trykkere, markedspersonell, bokhandlere, sjåfører – tradisjonen består at et stort nett av funksjoner og yrkesgrupper. Og det tar tid å snu denne kolossen, på samme måte som det tar mange kilometer å stoppe en supertanker fullastet med olje.
Når bøker etter hvert kan leses på alle digitale medier og når de digitale lesemediene blir billigere og bedre, ved at de tillater mye mer enn bare å presentere tekst ved hjelp av digitalt blekk, vil det ikke gå lenge før forlagsbransjen klarer å legge om kursen.
De bøkene vi kan se for oss, er bøker hvor tekst, bilder og lyd spiller sammen på en helt ny måte. Se for deg romaner som er skrevet og formidlet kun digitalt, gjerne lest på mobilen, se for deg multimediale leksika eller reiseguider, se for deg fagbøker med animasjoner. Se for deg lag på lag med informasjon. Du leser en artikkel om fugler og skulle gjerne ha visst mer om stærens trekkruter, du skulle gjerne ha hørt sangen dens og sett nærbilder av nebbet. Det er ikke lenger noe problem. Eller du leser en roman av Hamsun og lurer på hvordan det var med Hamsun og nazismen eller hva slags syn han hadde på samene. Alt dette er bare noen tastetrykk unna som vi sier. Om få år vil vi kunne sitte i godstolen, med et behagelig lesebrett (eller hva det kommer til å kalles) i fanget og bevege oss fritt i en multimedial verden.
Bevege oss fritt, er et stikkord. Vi ønsker å bevege oss fritt – i betydningen mest mulig friksjonsfritt – på nettet og bruke den informasjonen eller få de opplevelsene som passer oss der og da. Dette ønsket – eller kravet – er noe nytt og foreløpig en av de mest konfliktfylte sidene ved den digitale revolusjonen. I Gutenbergs tidsalder var vi villige til å "jobbe" for informasjonen, for eksempel ta bussen til bokhandelen, og vi var villige til å betale for informasjon og opplevelser (hvis vi ser bort fra bibliotektjenestene). Vi kjøpte vinyl- og cd-plater, vi kjøpte bøker, vi kjøpte kinobilletter. Med internett har det utviklet seg en kultur som krever gratis og fri tilgang på det vi en gang villig betalte for.
Her ligger en merkelig logikk.
Når vi kjøper en bok, bidrar vi til levebrødet til en rekke personer som har gjort det mulig for deg å lese akkurat den boka, fra forfatteren til personen bak disken hos bokhandleren. Uten forfatteren og de andre "bakspillerne" ville du ikke ha kunnet kjøpt boka. Dette godtok vi i den gutenbergske tidsalderen.
Men ved inngangen til den digitale tida, har mange skiftet mening. "Slipp bøkene fri", heter det nå og for mange betyr det: Gi oss gratis bøker – eller musikk, film, bilder. Men noen må betale for kalaset. Selv om det er tilnærmet gratis å sende en musikkfil, en bok eller en film til en venn med e-post, betyr det ikke at musikkfila, boka eller filmen skaper seg selv – gratis. Dersom menneskene bak kunstverkene ikke får betalt for den jobben de gjør, vil de sannsynligvis ikke lage kunst. Da blir det heller ikke noe å laste ned eller dele med venner. Det vil i siste instans bety slutten på mye av det vi fram til i dag har definert som kulturlivet.