Denne anmeldelsen av «Drivkrafta bak teksten» er hentet fra Dagbladets nettutgave. Maya Troberg Djuve har sett på Per Olav Kaldestad og Karin Beate Volds samling med undertittelen: Bidrag til ein norsk barnebokpoetikk» (Samlaget)
Jeg skriver fordi jeg ikke kan snakke. Påstanden er Gro Dahles. Hun er en av 30 bidragsytere som åpenhjertig deler sine tanker om å skrive og illustrere for barn og unge i «Drivkrafta bak teksten».
Essaysene – som er samlet for å markere at Norsk barnebokinstitutt er 30 år – er gode lærestykker om litteratur. De er også unike portretter av våre fremste samtidskunstnere innen barnebokfeltet.
Bidragene er plukket fra de siste ti års «Årboka Litteratur for barn og unge». I stil og tone er de høyst forskjellige. Noen er personlige, nesten private, betraktninger om egen litterær praksis. Andre er mer teoretiske forsøk på å skissere en barnebokpoetikk.
Det tematiske nedslagsfeltet er stort, men fire problemstillinger går igjen: Bidragsyterne prøver å svare på hvorfor de skriver, hvor tekst eller tegning starter, hvordan de forholder seg til egen barndom, og til leseren.
Jeg skriver fordi jeg ikke kan snakke. Påstanden er Gro Dahles. Hun er en av 30 bidragsytere som åpenhjertig deler sine tanker om å skrive og illustrere for barn og unge i «Drivkrafta bak teksten».
Essaysene – som er samlet for å markere at Norsk barnebokinstitutt er 30 år – er gode lærestykker om litteratur. De er også unike portretter av våre fremste samtidskunstnere innen barnebokfeltet.
BIDRAGENE ER plukket fra de siste ti års «Årboka Litteratur for barn og unge». I stil og tone er de høyst forskjellige. Noen er personlige, nesten private, betraktninger om egen litterær praksis. Andre er mer teoretiske forsøk på å skissere en barnebokpoetikk.
Det tematiske nedslagsfeltet er stort, men fire problemstillinger går igjen: Bidragsyterne prøver å svare på hvorfor de skriver, hvor tekst eller tegning starter, hvordan de forholder seg til egen barndom, og til leseren.
HVORFOR DE SKRIVER og skaper er det største spørsmålet. Hva er drivkrafta bak teksten? Bjørn Ingvaldsen skriver: «Egentlig er kanskje den viktigste kraften i det jeg gjør et ønske om at noen skal like meg.»
Essayet hans er blant dem som oppleves som personlig, men på en modig og underholdende måte: «Jeg er en beskjeden mann. Ofte skjuler jeg det med å rope høyt, komme med morsomme bemerkninger og fekte med armene. Noen ganger er jeg så beskjeden at andre synes jeg blir en bajas. Da har jeg det ikke bra. Det å stenge seg inne i et rom, å vite at her er det ingen å være beskjeden for, her er ingenting farlig, det er å slippe seg selv fri. For meg.»
Gro Dahles nydelige bidrag oppleves som tilsvarende selvavslørende. Hun sirkler inn hvorfor hun skriver: «Jeg er redd for voksne mennesker. Jeg er kjemperedd for voksne mennesker. Jeg vil helst ikke snakke med noen i det hele tatt, bortsett fra de aller, aller nærmeste. Jeg gjemmer meg og har flyttet langt av sted for å slippe.»
FOR DAHLE uttrykker skriften bedre det tenkte, enn samtalen gjør: Skriften er en ordnet kommunikasjon uten forstyrrelser, med den store fordelen at leser og forfatter i lesningsøyeblikket er «nærmere enn vi noen gang ville vært der ute.» Hun beskriver poetisk denne prosessen:
«Min stemme sklir inn gjennom øynene dine via disse små fraktebåtene vi kaller ord. Disse lydtranskripsjonene. Disse små arbeidsmaurene som bærer og bærer meningen, lyden, fargene, luktene, tanken inn og inn og inn gjennom øynene dine og videre inn i det store arkivet. »
BEHOVET FOR et eget rom der man kan utforske verden og seg selv – uten å begrenses av noe – synes å være en avgjørende grunn til å skrive. «Det kreative rommet» er et sted man er fri, som Ingvaldsen er inne på.
Tor Åge Bringsværd bruker begrepet parallelle eksistenser i et festlig og reflektert essay om dyr i barnelitteraturen: Fortellingen springer ut av ønsket om å skape parallelle eksistenser med «den lille, markante forskjell at vi selv ikke finnes i dem.» Forfatter og illustratør Stian Hole, som har hatt internasjonal suksess med barnebøkene om Garman, sier det slik: «Jeg lever mitt andre liv i bildebøkene. Her skaper jeg en verden i verden. Slik at jeg kan leve to liv parallelt. (…) Her kan jeg ta kontrollen og skru tempoet ned.»
Også for Mari Kaldhol tilbyr det kreative rommet frihet. Det er «fristaden der eg kan møte naken og uredd.» Men det er ikke et gjemmested hun flykter til. Hun er ikke den voksne som vil ut av det voksne: «Tvert om. Det er ei åpning. Det er ein veg inn i det autentiske.» Skrivingen, det å skape et slikt rom i spennet mellom den ytre og indre verdenen, springer ut av behovet for å stanse opp, reflektere, utvide verden og seg selv.
EGEN BARNDOMS innvirkning på barne- og ungdomslitteraturen er et annet sentralt tema for forfatterne. Erna Osland er en av dem som utforsker forholdet mellom egen barndom og skrift: «Det er i møtet mellom det eg minnes å oppfatte den tid og det eg maktar å skjønne nett no, eg sit og skriv. Barnelege inntrykk blir fanga opp og utforska av vaksne tanker. Slik set eg ord på det eg ikkje før hadde ord for.» Det som knapt kan sanses, men som likevel er der, omgjøres til «eit skrive medvit.»
Flere trekker linjer tilbake til barndommens fornemmelser av forlatthet, til en erfaring av sårbarhet og ensomhet. Mange anvender disse fornemmelsene i egen litteratur. Rune Belsvik skriver om det å gjøre egen barndom til fortelling: «Eg prøvde å trø inn mot minna med eit audmjukt språk. Eg gjekk ikkje inn dit for å henta fram skryt og skrammel. Eg gjekk inn dit for også å finna forteljinga om einsemda.» Belsvik erindrer at det han virkelig savnet var fortellingen om seg selv, noe flere av forfatterne er inne på.
HVA SÅ med barnet? Tenker barne- og ungdomsbokforfatterne på leseren når de skriver? Svarene varierer fra ja til tja og nei. Bidragsyterne diskuterer hva som er god litteratur for barn, og hvor langt de kan gå – et tema som stadig er oppe i den litterære debatten. Hva tåler egentlig en ung leser?
Ragnar Hovland, som tidligere har snakket om sin manglende følelse av forpliktelse overfor leseren, skriver at han tross alt ikke ønsker å øke leserens depresjoner. Rønnaug Kleiva derimot erkjenner at det er mye stille liding i bøkene hennes og forsvarer det: Å gi form til det uformelige – lidinga – og å skape gjengkjennelse, gjør det mulig å holde ut.
I et vittig essay om forholdet mellom fiksjon og virkelighet innrømmer Sissel Lie at hun har bedrevet sensur: «Jeg sensurerte bort katta i fryseren. Barn tåler jo det meste, men noen detaljer fra virkeligheten kan bli for sterke for de voksne høytleserne.»
«DRIVKRAFTA bak teksten» er full av gullkorn. Filmentusiasten som brant for gamle Hollywood-filmer, avdøde Tormod Haugen, skriver fint om det som kan sies å være samlingens siste hovedtema; hvor(dan) tekst eller tegning starter. For ham startet prosessen som et bilde, eller en film, ikke med ord eller setninger. Andre sier det mer billedlig. Arnt Birkedal skriver den boka han må skrive: Den som «står i døra, og hostar av og til, men ventar på tur».
Samlingen har flust med interessante temaer, men gir særlig et godt bilde av den kunstneriske prosessen og av behovet for å skape. For noen handler det om å lete fram en kontinuitet, en helhet. For andre er trygghet og kontroll stikkord. For de fleste er nødvendighet, lykke og grenseløs frihet avgjørende drivkrefter bak skrift og tegning.