Av Eirik Newth
I utgangspunktet er det enklest å si: det vet vi ikke. For faktum er at vi mangler den store, uavhengige studien av fildeling i Norge. Vi vet altfor lite om hvor omfattende fildelingen er, hvem som deler hva, hvordan fildelingen fordeler seg på ulike medier og hvor mye penger kulturlivet egentlig taper.
Kunnskapsløsheten til tross, er det vanskelig å se for seg at ulovlig fildeling vil bli et stort økonomisk problem for de fleste NBU-medlemmer. Fildeling skjer ikke automatisk – det krever at mennesker aktivt gjør filer tilgjengelige i lengre perioder. Og akkurat som den lovlige papirboka lett drukner i et hav av audiovisuelle medier, ser vi samme tendens på nettet.
Selv om det idag finnes bortimot en halv million ebøker og digitale lydbøker til salgs, er det er film, musikk og dataspill som dominerer i fildelingsnettverkene. En åpenbar forklaring er at aldersgruppen som fildeler oftest, rett og slett ikke er spesielt interessert i bøker. Legg til at språket vårt er en effektiv «kopibeskyttelse» i seg selv (blant to milliarder nettbrukere leser mellom en halv og én prosent norsk), og at de fleste illustrerte bøker egner seg dårlig for skjermlesing, og resultatet er et ganske moderat trusselbilde for NBU-forfattere.
Unntaket vil være forfattere som selger svært godt, som har bygd seg opp en virkelig engasjert leserkrets eller har skapt seg et navn utenlands. Om ikke disse forfatterne er mange, kan de like fullt tape penger. For dem må det finnes en løsning.
Hva kan gjøres?
Og her er vi ved problemets kjerne. Selv om det er gått ti år siden ulovlig fildeling av musikk for alvor ble et problem, finnes det ingen tilfredsstillende løsning. Holdningskampanjer fungerer så godt som holdningskampanjer pleier å gjøre, og å håndheve lovverket har en rekke kontroversielle bivirkninger.
Når et nesten samlet politisk miljø i Norge ikke ønsker å forfølge den arketypiske fildeleren på gutterommet, er det med viten om at de mange søksmålene mot fildelere i USA ikke har oppnådd stort annet enn å skape raseri mot plate- og filmbransjen. Men det er ikke stort enklere å ta menige fildelere over 18. Politiet har ikke kapasitet til å etterforske millioner av mulige kriminelle, derfor blir det stadig vanligere å overlate etterforskningen til byråer som opererer på vegne av rettighetshaverne.
Å la private overvåke nettbruk i stor skala har negative konsekvenser for personvernet og rettssikkerheten. Fransk høyesterett ga uttrykk for en bekymring svært mange (også et flertall av norske partier) deler, da den på forsommeren avviste en omstridt lov mot fildeling ved å peke på at den stred mot bl.a. ytringsfriheten.
Det finnes heller ingen effektive tekniske løsninger på problemet. Nettet myldrer av smarte hackere som raskt klarer å omgå de fleste beskyttelsestiltak. Derfor nytter det ikke å stenge The Pirate Bay, for eksempel: brukerne går bare videre til et av de mange hundre nettstedene som kan tilby det samme. Eller de går til Google (søk på «max manus torrent» og se hva du finner.) Ditto med førsøkene på å kopibeskytte musikk, film og bøker: hackerne finner raskt ut av hvordan slike sperrer kan omgås.
Er nettvederlag en mulighet?
For de av oss som har fulgt fildelingsproblematikken en stund, er det åpenbart at det ikke finnes enkle løsninger. For egen del er jeg etterhvert kommet til at det beste er å ta politi, rettsvesen og private etterforskere ut av hele regnestykket, og isteden arbeide for en eller annen form for kompensasjonsordning.
Et slikt nettvederlag kan bestå av midler som innkreves fra nettleverandørene, pluss bidrag fra det offentlige og næringslivet forøvrig. Ikke helt ulikt kopivederlaget som idag utbetales for ulovlig papirkopiering, med andre ord. Bokhylla.no er også interessant her, fordi dette handler massiv og lovlig deling av bøker på nettet – der forfatterne kompenseres via en avtale forvaltet av Kopinor.
Jeg skal ikke underslå at det vil bli langt vanskeligere å innkreve og fordele vederlag på nettet enn tilfellet er med kopivederlaget. Men om ikke annet gir nettvederlaget oss en mulighet til å dreie debatten fra høytsvevende diskusjoner om jus og teknologi, til det som til sjuende og sist er hovedsaken for slike som oss: å få en rimelig kompensasjon for arbeidet som gjør det mulig å fortsette den skapende virksomheten.
Og kanskje unngår vi med dette å havne i samme situasjon som i Sverige. Der avfødte den uforsonlige fildelingsdebatten Piratpartiet, som fikk 7 % i EU-valgene nylig, og som går inn for å avskaffe opphavsretten slik vi kjenner den og isteden innføre 5 (fem) års beskyttelsetid for åndsverk. Ingen etablerte norske partier står for et slikt syn idag, men likhetstrekkene mellom Sverige og Norge er mange nok til at muligheten for et stemningsskifte er tilstede.