Hvorfor har bokhandlerkjedene forvandlet seg til et kjendisforum?
Å debutere med roman er åpenbart ingen spøk. Er man riktig heldig går bokhandlerne til det skritt å bestille ett eksemplar av ditt verk. Så skjer følgende: Bokhandleren mottar romanen i posten, pakker boken ut og begir seg på vandring innover i butikklokalet, passerer knausgårdske hyllemeter, labber forbi panserhjerter i bøtter og spann og svinger inn forbi herr Jacobsen, og, langt der inne, bak reoler med duppeditter, artige postkort, blyanter og selvhjelpsbøker, dytter han boken langt opp i en hylle hvor støvet ligger tykt og astmaen truer.
Klager ikke.

Og om du lever i den illusjon at de som står bak disken vet noe mer om debutromanen på reol 43, øverste hylle, tre bøker fra venstre, så tar du grundig feil. Dessverre. Spør derimot om en hvilken som helst bok som alle har lest, og du vil få innsiktsfulle svar. Misforstå meg rett, jeg klager ikke, jeg har ingen rett til det, min bok trykkes i disse dager i nytt opplag, men det er ikke bokbransjens skyld, det skal være sikkert og vist.
Dette skriver forfatter, skuespiller og regissør Anders T. Andersen i denne kronikken sakset fra Aftenposten.

Salgspanikk.

Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse på noen at bokhandlerbransjen har stirret markedskreftene dypt inn i øynene, gjort helomvending i ren salgspanikk og fylt utstillingsvinduene til randen med popularitetens nådeløse kjendisjag. Det er heller ikke helt usannsynlig at kulturredaksjonene i landets aviser har tatt seg en titt inn i de samme øynene.

Men er det ikke betimelig å spørre seg hvilken funksjon bokbransjen da tjener? Hva skal vi med dem? Bokhandlere? Nettet er jo en ypperlig formidler av bøker som alle vil ha. Der ville de fleste finne frem og få boken, om ikke rett i fleisen, så i alle fall rett i postkassen. Kanskje bærer bokhandlerkjeden Ark det rette navnet på hele bransjen. Arkbransjen. Eller hva med Papirforhandler. Det er da heller ikke et navn å kimse av?

Verstinger.

Og det må sies, kjedene er verstinger, der får ikke engang de som jobber i butikkene bestille bøker, nei da, stoler ikke på dem, «kloke» hoder sitter sentralt og leser på taksameteret og sørger for at ingen sjanser tas, for giiiiid; en debutant, det kan jo hende vi taper tre kroner og femti øre. Men selge Jan Thomas’ siste bok om analbleking, det er dollar i kassen, der kliner vi til!

Hva med den forpliktelse som ligger i momsfritaket som bransjen nyter godt av? Er det helt greit å ignorere dette kulturpolitiske virkemiddel, som vel er ment å hjelpe boken inn i de tusen hjem? Formidlere av litteratur kan bokhandlerbransjen knapt kalles, å dytte rikskjente bøker opp i trynet på folk, bøker som er i overkant formidlet fra før. Bøker som strengt tatt bare skal skuffes av pallene og ut.

Lese boken.

Selger du fotballdrakter, så vet du hva 16-åringen fra for eksempel Gambia heter, om United hadde kjøpt’n, lissom, du vet det, for du er interessert, i alle fall etter at han har debutert i Premier League. Hva med en bokdebutant, hva med å lese boken og skryte litt av den om en synes boken fortjener det. Eller i det minste lese om den, si at denne virker ikke så dum, gode kritikker og greier.

Det virker som det er et totalt fravær av interesse for å løfte nykommere ut av mørket. En norsk debutant selger i gjennomsnitt 248 bøker. Kanskje mange av dem ikke fortjener bedre? Ikke vet jeg. Men at ingen nykommere har et høyere salgspotensial, forekommer meg vanskelig å svelge. Hvis det er slik, burde forlagsbransjen stevnes for retten for løgnaktige påstander om kvaliteten på sine utgivelser.

Melk innerst.

Rema 1000 setter melk innerst. Går det an å tenke at kanskje det er mulig å selge flere bøker om man hadde våget å snike inn en litt mer ukjent tittel, eller fem, blant dem som selger seg selv. Må hele verden kaste seg nesegrus for markedskreftene, også de steder som kanskje kan by på et aldri så lite alternativ? Det kan jo hende at det kan bety en slant ekstra i lommen til herr og fru Bokhandler om de solgte noen flere debutantromaner også?

Og hva med den dagen flesteparten av generasjonene fra Solstad til Jakobsen og fra Saabye Christensen til Knausgård, ikke er blant oss lenger, hva da? Når selv Karl Oves maniske hånd er full av leddgikt og han bikker utmattet i graven etter sin lange kamp blant menneskene? Hva da? Hvilke bøker skal de da fylle vinduene sine med? Jo Nesbøs etterlatte manuskripter? Panserbiter?

Denne kronikken er sakset fra Aftenposten.no. Les hele her.