Denne artikkelen er saksa fra www.ballade.no
I går vart rapporten ”To mål – to midler” overlevert kulturminister Anniken Huitfeldt og nærings- og handelsminister Trond Giske. Rapporten er utarbeida av Oxford Research og Handelshøyskolen BI og inneheld ei vurdering av støtteordningar i Norsk kulturråd og Innovasjon Norge i forhold til kultur som næring. (Les heile rapporten her).
Arbeidet spring ut av handlingsplanen for kultur og næring som kom i 2007, der aktørar på kunst- og kulturfeltet uttrykte misnøye med det manglande samspelet mellom aktørar som Innovasjon Norge og Kulturrådet.
Resultatet viser at misnøya har god grunn, meiner Tor Borgar Hansen som er senioranalytikar i Oxford Research. Gjennom intervju og spørjeskjema har han vore med på å påvisa at det er lite kontakt mellom dei to støtteapparata. – samt at kunstnarar har lite kjennskap til støtteordningane frå Innovasjon Norge.
– De som pleier å søke støtte hos Norsk kulturråd søker så godt som aldri hos Innovasjon Norge. Det kan ha med manglende kjennskap å gjøre, men også med manglende kompetanse. Man formulerer seg gjennom nokså ulike språk i ordningene, og det er mulig at kunstnere ikke er like komfortable med støtteordningene til Innovasjon Norge, seier Hansen.
Aktørane må samordnast
Men er det rart at kunstnarar som søkjer Norsk kulturråd ikkje søker Innovasjon Norge? Tradisjonelt har staten støtta produksjonar som ein meiner er ynskjelege i samfunnet, men som ikkje nødvendigvis har eit stort nok innteningsgrunnlag til å oppstå utan stønad. Til desse produksjonane har det vore stilt få, om nokon, krav om kommersielt potensiale.
– Sånn sett bygger rapporten opp under at organisasjonene gjør det de skal, seier Hansen. – Og det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Men dersom vi ønsker mer kulturbasert næringsutvikling, må aktørene samordne midlene sine mer enn hva de gjør i dag: I dag snakker de jo ikke sammen.
– Man må få en tiltakskjede som henger sammen. Jeg mener også at det finnes et større potensial for å gjøre forretning av noen av produksjonene som blir produsert enn det kunstnerne ser selv. I rapporten er det påvist at kunstnere sjelden ser nye muligheter i forhold til prosjektene sine. De fleste svarer at potensialet for å øke inntektene sine fra kunst- og kulturproduksjon er størst på områder de allerede har inntekter fra, som for eksempel viderformidling av produksjoner. De ser med andre ord i liten grad potensial på områder de ikke har inntekter på fra før, som for eksempel salg av sideprodukter og -aktiviteter. I en del tilfeller vil jeg tro at man, dersom man bretter ut skylappene litt, ville kunne øke inntektene ved å tenke nytt.
Det er med andre ord naudsynt med haldningsskapande arbeid, hevdar Hansen. Men ligg ansvaret for stoda slik den er i dag hjå kunstnarane, kulturorganisasjonane, støtteapparatet eller departementa?
– Alle må ta tak, men det er helt klart nødvendig å koordinere bedre på det øverste nivået, svarer Hansen. – Der er det også håp om at ting vil skje. På pressekonferansen i går sa kulturministeren og næringsministeren at de skulle gjennomføre møter med ansatte i kulturnæringene til høsten, og legge planer for hvordan de i felleskap kan legge til rette bedre.
Behov for kunnskap
Dagens Næringsliv skriv i papirutgåva i dag at kunstnarar korkje kan eller vil tena pengar. Har påstanden grunnlag i rapporten?
– Jeg kan ikke gå god for den overskriften. Tvert imot er det mye som tyder på at dette er et spørsmål om kompetanse. For Cultiva og NAV i Vest-Agder, har vi kartlagt behovet for en kursordning som går på kommersielle ferdigheter blant kunstnere og kulturaktører. Vi ser helt klart at det er et behov og et ønske fra kunstnere og kulturforbund om å tilegne seg denne typen kunnskap, seier Hansen.
Samtidig skal ein vera forsiktig med å tru at ein kan tena pengar på all kunst, meiner han.
– Grunnlaget for næringsutvikling er jo at man prøver å dekke et markedsbehov; og hvor stort dette markedet faktisk er, er et interessant spørsmål. For kunstproduksjon er utgangspunktet ofte det helt motsatte, nemlig et uttrykksbehov fra kunstneren selv. Dessuten er det liten tvil om at ulike uttrykk og sjangre har ulike behov og forutsetninger – selv om de har mange felles utfordringer. Derfor tror jeg det er viktig at det blir foretatt individuelle kartlegginger dersom det for eksempel skal utarbeides en stortingsmelding om dette.
Rapporten slår fast at det er rom for å samordna verkemidla for kulturnæringane på ein betre. Tek de stilling til korleis?
– ”To mål – to midler” er primært en kartlegging av situasjonen. Det vi i første omgang anbefaler, er at de to aktørene snakker med hverandre. Vi har også foreslått at man kan hente inspirasjon fra FORNY-programmet til Norges forskingsråd som har som siktemål å gjøre butikk av forskingsresultater som frembringes på universiteter og høgskoler. Her er det tatt i bruk virkemidler som man kunne la seg inspirere av. Dette er det mest konkrete vi foreslår.