Med tanke på Norsk Litteraturfestivals tema «Løsrivelse», er det ikke på tide at festivalens yngste løsriver seg fra morskipet og går sine egne veier?
Det tegner seg tydelige trekk ved årets utgave av Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, som festivalens nye daglige leder Kjersti Stenseng bør vurdere når hun tiltrer til høsten. Festivalen, som også går under navnet Undset-dagene, er i år påfallende konform i sitt veivalg, og bærer på et eller annet underlig vis fortsatt preg av det vakuumet som oppsto i festivalens mentalitet idet Stig Sæterbakken trakk seg som kunstnerisk leder etter fadesen med invitasjonen av revisjonisten David Irving. Årets program er nærmest blitt en konstruksjon der barne- og ungdomslitteratur i stort omfang dominerer de store flatene, mens opplesninger og dybdeintervjuer av «voksne» forfattere i stor grad kretser rundt navn, bøker og temaer som har vært grundig belyst tidligere i vår og på andre arenaer.
Denne artikkelen er sakset fra Dagsavisen
I så måte er Litteraturhuset i Oslo blitt Litteraturfestivalens største konkurrent, og det bør være et tankekors at en annen Irving, med fornavn John, kommer til Norge for å delta begge steder, mens Haruki Murakami kommer til Litteraturhuset i august, til tross for at Litteraturfestivalen retter søkelyset mot ham. John Irving er Litteraturfestivalens mest feterte gjest, men altså ikke en helt eksklusiv en.
Under det flyktige begrepet «Løsrivelse» skal festivalen på forskjellige vis definere betydningen og symbolikken i dette ordet. Dette inkluderer forfatterstemmer og debattanter som Mustafa Can, Bernt Hagtvet, Edvard Hoem, Saša Stanišic og iranske Mahmoud Dowlatabadi, som skal holde festivalens hovedforedrag – «Det tredje mennesket». Av norske forfattere skal Herbjørg Wassmo, Margaret Skjelbred, Erik Fosnes Hansen, Guri Sibeko lese, mens biograf Arild Bye skal snakke om Kristofer Uppdal og Jan Erik Vold skal presentere diktere og deres stemmer. Alle disse får naturlig plass mellom festivalens tematiske gjerdestolper, men vi mistenker nok at festivalarrangørene fikk lettere panikk da Karl Ove Knausgård meldte avbud. Det var ikke den typen endringer årets festivalprogram hadde behov for. Snarere tvert imot.
Hva så med barne- og ungdomslitteraturen? I programmet er den nærmest dominerende. Men leste man eksempelvis Litteraturfestival-sponsor Dagbladets 10-siders bokekstra om festivalen i går, ofret de ikke en eneste notis på at Litteraturfestivalen har noe med barn og ungdom å gjøre. Det er en kjent utfordring at de som skriver bøker for barn sliter med å nå fram i mediene mellom annen litteratur og sakprosa. Men mye av det beste blir anmeldt, og utvalgte forfattere og serier presenteres for brede lesermasser. Når en så massiv presentasjon og gjennomgang av aktuell litteratur for barn og ungdom passerer under radaren på Norges største litteraturfestival, har bransjen selv like mye av ansvaret som pressen.
Kanskje er det så enkelt som at Norsk Litteraturfestival har en i utgangspunktet voksen overbygning som markerer slutten på en lang litteratur- og debattsesong, før høsten bringer en ny. Lillehammer er blitt et viktig og ettertraktet treffpunkt for forfattere, bransje og media, og i dette selskapet blir lett «den andre» litteraturen plassert ved et imaginært barnebord – ute av syne, ute av sinn. Det betyr ikke at ikke barnelitteraturen både krever og fortjener sin naturlige plass. Og når sant skal sies er den så viktig at den hadde fortjent sin egen festival, og det utover små arrangementer som regionale lesedager og nynorskfestivalen Falturiltu. Om de som jobber med barne- og ungdomslitteraturen tar sitt mandat på alvor, benytter de nå sjansen til å ta årets tema bokstavelig og danner sin egen brede barnelitteraturfestival, slik filmbransjen for lengst har gjort med sin barnefilmfestival i Kristiansand. På den måten kan Litteraturfestivalen i større grad rendyrke seg selv som en arena for debatt og ny norsk og internasjonal litteratur, og barnelitteraturen kan i løsrevet forstand dyrke sin egenart som en av de viktigste litterære impulsene vi har. Uten å måtte kjempe mot det være seg en Knausgård eller en Bjørnson om medienes og publikums oppmerksomhet.