Mye fengsel og mye Omnipax. Slik kan årets Brageprisnominasjoner i klassen for barne. og ungdomsbøker oppsummeres. To av bøkene handler om fengsel og to av bøkene er kommet ut på Omnipax forlag.
I tillegg er åpen klaase viet blledbøker, både for voksne og barn.

Barne- og ungdomsbøker

 

 Barn Grontvedt portrett av privat web.jpg   Barn Ersland portrett lite av privat web.jpg   Barn Hald portrett web.jpg   Barn Kvalvaag portrett av Paul Sigve Amundsen web.jpg 
Nina Elisabeth Grøntvedt (foto: privat): Hei, det er meg! (Omnipax forlag)  Bjørn Arild Ersland (foto: privat): Fengslet; En bok om å sitte inne (Omnipax forlag)  Ingeborg Kringeland Hald: Albin Prek (Mangschou Forlag)  Hilde Kvalvaag (foto: Paul Sigve Amundsen): Fengsla (Det Norske Samlaget) 

 

Billedbøker for barn og/eller voksne (åpen klasse 2010)

 

 Billed Bache-Wiig portrett Bache-Wiig av Marit Anna Evanger web.jpg   Billed Bache-Wiig portrett Solberg av Einar Børresen web.jpg   Billed Brænne portrett Trond Brænne.jpg   Billed Brænne portrett Dybvig web.jpg 
Bache-Wiig (foto: Marit Anna Evanger) og Aisato  (foto: Einar Børresen) Trond Brænne og Per Dybvig. Bilde av alle tre forfatterne finnes her.
Anna Bache-Wiig og Lisa Aisato  (ill.): Don Fridtjof (Cappelen Damm)  Trond Brænne, Kaia Brænne, Bendik Brænne og Per Dybvig (ill.): Fremmed (H. Aschehoug & Co.)
 Billed Hole portrett av Jo Michael web.jpg   Johannessen.jpg   Torseter av Lars Aurtande.jpg 
Stian Hole (foto: Jo Michael) Kurt Johannessen og Øyvind Torseter (foto: Lars Aurtande)
Stian Hole: Garmanns hemmelighet (Cappelen Damm)  Kurt Johannessen og Øyvind Torseter (ill.): Eg er ein frosk (Omnipax forlag)  

Nina Elisabeth Grøntvedt: Hei, det er meg!

  

Barn Grontvedt omslag web.jpg

 

I’M IN LOVE!

 

Kjære dagbok,

 

JEG ELSKER ARNE SVINGEN ♥♥♥♥

 

A + O = SANT

 

ARNE, I LOVE YOU ♥♥♥♥♥♥♥♥

 

I dag var Arne Svingen på besøk i klassen vår. Han hadde på seg blå dongeribukse og svart, langermet skjorte, og så er han veldig høy og helt skalla på hodet. (Han var ikke sånn gammel-mann-skalla som Bestefar med hår på sidene, men HELT skalla, og det er tøft.) Han er så KUL! Arne Svingen er forfatter. Han skriver bøker for barn og ungdom. Han har skrevet over tretti bøker! Han snakket mest om en trilogi han har skrevet om en som heter Adrian som våkner en helt vanlig morgen, og så er hele familien hans sporløst forsvunnet. Bøkene virket kjempekule og spennende. Jeg skal låne den på biblioteket i morgen. Mens han snakket, så han rett på meg mange ganger. Og etter timen traff jeg Helle ute i gangen og vi stod utenfor klasserommet mitt mens han (Arne Svingen, altså) snakket med Kaldestad, og da han kom ut tok han på armen min og sa: «Unnskyld, hvor er toalettet?»

 

         Jeg pekte mot guttedoen og sa «der». Da smilte Arne Svingen til meg og sa «takk», og da smilte jeg til ham også og sa «ja» eller «ikke noe problem» eller noe sånt. Helle stod ved siden av meg. Men det var MEG han snakket til. Jeg tror jeg DØR!!!

 

 

Faktaark for Nina Elisabeth Grøntvedt: Hei, det er meg!

DAGEN FØR DOMMEN – STRATEGI FOR RETTSSAKEN

 

Dagen før rettssaken skulle Jon og Odd Rune ha et siste møte i fengselet. Jeg skulle få være til stede, og fikk derfor den samme meldingen fra Odd Rune som sist.

 

            «Klokken 14.00 utenfor kirken.»

 

 

            «Ok,» svarte jeg.

 

 

            Odd Rune var presis på bussholdeplassen. Jeg la meg inn i forsetet. Han spurte hvordan det gikk med boka, og jeg sa at jeg så lyst på oppgaven, selv om emnet var ganske trist.

 

 

            Vi parkerte utenfor fengselet og gikk bort til porten. Odd Rune fortalte hvem vi var, og så forsvant vi inn mot besøksrommet.

 

 

            Jon var blitt varslet og kom like etter oss, sammen med en betjent. Nå som Odd Rune

 

 

var til stede, kunne Jon gå i sine egne klær. Fengselet stolte på at advokaten ikke tillot

 

ulovligheter.

 

            Jon var stressa. Hadde lest papirene hvor påtalemyndigheten foreslo 2 års fengsel. De mente at opplysningene han hadde gitt i avhørene «fortjente en solid rabatt» – altså kortere straff.

 

 

            «Det er altfor kort,» sa Jon. «De andre vil si at jeg har tystet for å få en så kort dom. De kommer til å banke meg. Hva vil avisene skrive?»

 

 

            «Nei, det har vi ikke kontroll på,» svarte Odd Rune.

 

 

            Jeg lyttet interessert. Jon ville holde saken sin hemmelig. Men dette var noe han ikke hadde kontroll på. Avisene skriver om det som passer dem. Men hvorfor gjør de det? Hva er vitsen med å skrive om saker som kan gjøre det utrolig vanskelig for dem det handler om? Kanskje jeg skulle ta en prat med en kriminaljournalist?

 

 

            «De som mener jeg har tystet, får jo bevis på at jeg er tyster,» sa Jon. «Hva om jeg ber om en lengre straff?»

 

 

            «Det er en dårlig idé,» sa Odd Rune. «Nå må vi jobbe for å få en så kort dom som mulig. Muligens kan deler av dommen bli betinget, og da slipper du å sone et halvt år hvis du oppfører deg greit. Kanskje kan du slippe ut om et år?»

 

 

Faktaark om Bjørn Arild Ersland: Fengslet; En bok om å sitte inne

 

ngeborg Kringeland Hald: Albin Prek

 

Barn Hald omslag.jpgDet banker hardt på døren.

 

Vi sitter rundt kjøkkenbordet og spiser mammas nybakte brød. Pappa går for å åpne.

 

Varmen utenfor sender en sky av roser inn på kjøkkenet. Rosene blander seg med lukten av brødene.

 

Utenfor står det en rasende mann. Jeg kan ikke høre hva han sier, for tvillingene hyler, men jeg gjemmer meg for sikkerhets skyld bak mammas skjørt. Det er så fint, med mange farger, skjørtet hennes.

 

Et skudd smeller døren inn i rommet. Pappa faller overende på gulvet.

 

Et skudd til, og han blir liggende helt stille.

 

Rundt ham renner blodet utover.

 

De umalte treplankene suger det til seg som om det var mat.

 

Mannen er en soldat. Jeg vet hvordan en soldat ser ut. Soldaten har en pistol i hånden.

 

Idet han skal til å skritte over pappa og inn i rommet, er det noen som roper.

 

Soldaten svarer sint og marsjerer ut.

 

Når mamma legger seg på kne foran pappa, blander blodet hans seg med fargene i skjørtet hennes. Blodet hun får på hendene, smitter av på ansiktet. Baksterosene i kinnene hennes blir liksom ekstra røde, og resten av ansiktet ekstra hvitt.

 

Tårene renner nedover mellom blod og mel, og tvillingene hyler høyere enn noen gang.

 

Jeg tror jeg er helt stille.

 

Mamma ber meg om å gå inn på soverommet og hente sekken og bleier til tvillingene. Jeg går.

 

Når jeg kommer inn på kjøkkenet igjen, har hun allerede pakket brødene inn i håndklær. Drikkeflaskene våre er fylt med vann. Hun har åpnet vinduet som vender bort fra gårdsplassen. Nå kaster hun sekken og alt det andre hun har funnet, ut.

 

Hun løfter først Anja og så Anka opp på kjøkkenbordet som står inntil vinduet.

 

– Sitt helt i ro, formaner hun før hun selv klatrer ut av vinduet.

 

De skjønner at det er alvor. Sitter stille.

 

Vet ikke om jeg skal følge med på tvillingene eller på pappa.

 

Tenk om han våkner igjen?

 

Tenk om tvillingene ramler ned fra bordet?

 

 

Plutselig kommer det fem skudd i rask rekkefølge. Jeg løper bort til vinduet for å se hva mamma holder på med.

 

Men hun er borte.

 

Brødskivene jeg nettopp har spist, sloss om å få komme først opp, men jeg presser dem ned igjen.

 

– Mamma.

 

Jeg roper så lavt jeg bare kan.

 

– Hvor er du?

 

Jeg vil ikke gråte. Gutter gråter ikke.

 

Bare se. Pappas øyne er helt tørre, selv om håret hans er farget mørkt av blodet. Han gråter ikke, selv om han ble skutt.

 

Det kommer to skudd til. Jeg skal akkurat til å rope på henne igjen, når hun kommer løpende. Med trillebåren.

 

– Det er ikke meg de skyter på, hvisker hun når hun ser det forskrekkede ansiktet mitt.

 

– Kom nå, jenter. Du først, Anja. Kryp bort hit og sett deg i vinduskarmen.

 

Anja ser på mamma. Hun ser på meg. Jeg ser på Anja, jeg ser på mamma.

 

Jeg snur meg og ser på pappa, men han ligger fortsatt helt stille.

 

Verken Anja eller Anka har lært å gå alene ennå. Men de kan krype, gå når noen holder dem i begge hendene, og stå når de holder seg i noe.

 

Anja kryper bort til mamma, som står utenfor vinduet.

 

– Hopp! sier mamma. Anja ler mens hun kaster seg mot henne.

 

En ny lek.

 

Den sinte soldaten er glemt.

 

Anka har allerede krøpet etter. De gjør alltid de samme tingene.

 

– Ikke ennå, Anka. Jeg tar tak i kjoleryggen hennes. – Vent til mamma sier fra.

 

– Mamma, roper Anka.

 

Så kaster hun seg ut av vinduet uten at jeg klarer å holde igjen. Den blå kjolen bare glipper ut av hendene mine.

 

Mamma, som holder på å sette Anja i trillebåren, snur seg lynraskt og får tatt imot henne før hun når bakken. De deiser over ende, begge to.

 

 

– Det gikk bra, Albin, sier mamma. – Nå er det din tur.

 

– Men pappa?

 

– Vi kan ikke gjøre noe for pappa. Han er død. Skynd deg nå, vennen min, før soldaten kommer tilbake. Sett deg i vinduskarmen sånn som søstrene dine, men snu deg rundt og legg deg på magen. Så åler du deg utover. Ikke vær redd. Jeg skal ta imot deg.

 

– Jeg vil hoppe.

 

– Nei, Albin. Du er for stor. Jeg klarer ikke å ta imot deg hvis du hopper.

 

Jeg gjør som hun sier. Klatrer opp på bordet fra stolen jeg står på. Legger meg ned på magen og åler meg bakover.

 

Hele tiden ser jeg bort på pappa. Det ser ut som noen har tegnet rundt ham med det ferske blodet.

 

 

Hilde Kvalvaag: Fengsla (utdrag)

 

Barn Kvalvaag omslag.jpgI dag sprang trenaren og eg i skogen saman. Han vil overtale meg til å ikkje gi opp. Han veit kva som er best. Blikket hans har endra seg etter det med Mai. Etter alt som har skjedd. Etter at han fekk det blikket, har eg fått lyst til å gøyme meg. Det eg har lyst til, er å springe frå han innover i skogen, klatre opp i eit tre og sjå han springe forvirra rundt og leite etter meg. Eg vil sitte heilt stille til han er borte. Men eg følgde stien. Vi sprang innover langs elva, stogga inne under eika. Blada heldt på å sprette ut. Det er så fint. Våren er den beste årstida. Han tok pulsen min. Eg kunne høyre pusten hans. Han stod heilt nærme. Han hadde tommelen oppå blodåra på handleddet mitt. Fuglane song frå greinene over oss. – Hjartet ditt er sterkt, sa han. – Du må fortsette å springe, Idun. Lovar du det?

 

7. Eg veit ikkje heilt korleis det gjekk til, men ein dag flytta vi sengene, slik at vi kunne bu på same rom. Ho bar alle tinga sine inn til meg. Vi flytta pulten min, slik at senga hennar fekk plass under vindauget. Nokre kveldar låg vi i same seng, for å varme oss, som Mai sa. Rommet låg i kjellaren. Det var som ei kulde steig opp frå bakken i det store, avlange rommet. Gipshunden ho hadde gitt meg, stod på nattbordet. Eg visste ikkje kva rase hunden skulle førestelle, men eg innbilte meg at det var ein engelsk hund. Den såg fornem og trist ut. Kvar kveld sette Mai hunden på skrå inn mot puta, slik at den kunne sjå på oss mens vi sov. Kvar kveld, etter at Mai hadde sovna, tok eg på meg sjølv under dyna mens eg lytta til dei små rykka i pusten til Mai. Og kvar kveld før eg sovna, tenkte eg på han eg ikkje ville tenke på. Ein eller annan stad i hjartet mitt låg ansiktet gøymt. Eg kom ikkje unna det.

 

 

Mai kalla rommet mitt for ubåten, så eg byrja å kalle det for ubåten, eg òg.

 

 

Det er noko eg må fortelje deg, sa Mai ein kveld. Det var nesten mørkt, og vi kunne høyre duren frå fabrikken, det gigantiske skipet som alltid hadde motoren i gang. Inne i rommet som likna havsens botn, låste ho døra og fortalde meg dette: Ho var på jernbanestasjonen i byen, der det var tretti meter under taket og alltid kaldt, som om det kuppelforma taket lukka inne kulda og heldt den fast. Stasjonsklokka viste 16.09, og ho sprang mot den siste vogna då ho såg tre unge menn som òg kom springande bortover perrongen. Dei kasta seg inn i den siste vogna alle saman.

 

 

Mai hadde på seg Nordsjø-jakka, som var altfor stor. Ho hadde ei trong bukse og støvlettar med hæl. Det er mogleg at nokre av detaljane var feil, for Mai laug jo ofte. Men seinare tenkte eg at når det gjaldt Johan, snakka ho meir sant enn vanleg.

 

 

Det første ho la merke til, var at ein av mennene hadde så fine klede. Dei andre hadde hettegenserar og dongeribukser, men han her hadde ullgenser og svart bukse. Det mest spesielle var frisyren. Han hadde ikkje snauklipt hår som dei andre, men sideskil og kort ved øyra. – Han såg ut som ein snobb, sa ho. – Ein engelsk snobb? sa eg. – Ja, sa ho. Og så byrja vi å kalle han for engelskmannen.

 

 

Han med den fine frisyren stoppa opp og lét henne gå først inn på toget akkurat då konduktøren fløyta. Mai kjende igjen dei andre to, det var dei same som tok toget om morgonen og kom tilbake om ettermiddagen, så tok dei båten ut til fangeøya. Men han med frisyre som ein engelskmann hadde ho aldri sett før. Og ho lurte på om han var ny på øya.

 

 

Ho hamna rett overfor dei tre. Engelskmannen sat inst og såg ut vindauget. Mai sat og slikka seg på leppene og prøvde å lese i ei skulebok.

 

 

– Eg har sett deg før, sa den eine til Mai. – Bur ikkje du inne ved mølla?

 

 

– Jo, sa Mai, – for tida. Eg bur der … no. Og ho strauk seg sjølv over nakken, på den måten ein ofte gjer når ein ikkje veit