av Bjørn Ingvaldsen, redaktør for nbuforfattere.no og medlem av NBUs digitale utvalg.
Joda, du kan like godt lære deg navnet. P-bok. Akkurat som du lærte at telefonen som henger fast i veggen, er fasttelefon. Og du kan få med deg at den bokhandelen du har trødd inn gjennom dørene på i alle år, det er en jordbunnet bokhandel.
P-bok er bøker av papir. Og uttrykket ”p-bok” har kommet som det reaksjonære, gammeldagse og sidrumpede alternativet til fremtiden. E-boka. Den elektroniske boka. Boka som kommer fra den digitale skyen og daler ned i lesebrettet ditt. Enten fra biblioteket eller fra en elektronisk bokhandel der ute i det digitale et sted.
Greit, det høres negativt ut. Men etter å ha deltatt på et to dager langt seminar om e-bøker i Drammen, ”Fra trykt til utrygt” er jeg litt negativ. Og litt rådløs. For min del kan godt e-bøker forbli en drøm for teknologikåte førtiåringer med nyinnkjøpt iPad. Ikke fordi jeg er skeptisk til teknologi og mener at bøker trives best på cellulose. Slett ikke. Men som forfatter ser jeg ingen fordeler med e-bøker, for forfatterne. I hvert fall ikke i den virkeligheten vi har og som blir spådd om i nær fremtid. For den virkeligheten fortoner seg som uklar og lite gjennomtenkt.
At dette er lite gjennomtenkt er forresten kanskje ikke så riktig. Mange av verdens ledende teknologigiganter har tenkt mye på e-bøker. Men de har nok ikke tenkt helt ferdig. For det er mye å undres over fortsatt.
Det ene man fortsatt ikke er sikre på, er hvordan e-bøkene skal selges. Skal man kunne kjøpe filer, som man siden kan bruke som man vil? Eller skal filene være kopibeskyttet, slik at bare den som har betalt for filen kan bruke den. Kanskje bare på den leseren man hadde da fila ble kjøpt? Eller skal det være en mellomløsning? Skal filene merkes på en slik måte at man i ettertid kan se hvem det var som opprinnelig kjøpte filen, før den ble piratkopiert.
For det er mye kopiering og rettigheter det dreier seg om når man snakker teknologi og e-bøker. Alle kjenner til hvordan det gikk med plateindustrien, hvor musikk havnet på Pirate Bay og alskens lignende nettsteder, for gratis nedlasting. Selv om det ikke var lovlig. Det samme skjedde med film. Noen hevder at slik bør det være også. Da kalles det å dele. Men de fleste som tar til orde for at deling bør være lovlig, har selv ingenting å dele bort. De vil gjerne dele andres åndsverk, men kan selv i bestefall bidra med noen artikler de har skrevet på nett, som handler om nettopp hvorfor fildeling bør være lovlig.
Bibliotekene er også opptatt av e-bøker, men da for å låne dem ut til brukerne. Men det krever at lesere alt har et lesebrett eller annen måte å lese e-bøker på. For å prøve ut mulighetene, har noen bibliotek anskaffet e-boklesere som lånes ut. Det er jo ikke til å komme forbi, at det blir en høne/egg situasjon. Har man ikke lesemulighet, ønsker man ikke e-bøker. Og finnes ikke e-bøker, kjøper man heller ikke leser. Enkelte innledere og debattanter på konferansen i Drammen foreslo at ”noen” burde selge lesebrett for ei krone, slik man gjorde med mobiltelefoner. Men hvem denne ”noen” skal være, vet ingen.
Mye av debatten omkring biblioteker og e-bøker dreier seg om hvordan utlånet skal skje. De fleste er enige om at det bør kunne lånes bøker hjemmefra, ved hjelp av din ”brukerkonto”, som er lånekortet. Siden lånekort nå har blitt nasjonale, betyr nok det at hvem som helst kan låne fra hvilket som helst bibliotek i hele landet. Selv om ikke det blir sagt høyt så veldig ofte. Flere store firmaer har laget nettløsninger for e-bokutlån for bibliotek. Men hva skal lånes ut? E-bøker, selvsagt. Og kanskje lydbøker. Det man fortsatt diskuterer, er om et bibliotek skal kjøpe inn et antall, for eksempel ti lisenser, ”eksemplarer”, av ei bok. Og når disse ti er lånt ut, må neste låner stå på venteliste før vedkommende kan få laste den ned og ha den på sin e-bokleser for en periode. Den andre måten å organisere slikt utlån på, er å kjøpe en ubegrenset utlånsrett fra de aktuelle forlagene, og så betale en avgift for hver bok som blir lånt ut. Da kan så mange som helst låne ei bok samtidig. De fleste tror at de norske bibliotekene vil satse på den første løsningen når e-bøker skal lånes ut. Men hva da, som Morten Harry Olsen stilte spørsmål om under konferansen i Drammen, hva da om biblioteket i Brønnøysund har lånt ut alle sine eksemplarer mens ingen har lånt av dem som biblioteket i Odda har? Skal lånerne ”shoppe” rundt for å finne et bibliotek som har boka ledig? Eller hadde det vært like greit om det fantes en nasjonal pot på 1000 eksemplarer som alle bibliotekene kan låne ut fra. Men trenger vi da så mange bibliotek? Et annet spørsmål er om hvert bibliotek skal ha en egen server med ”sine” bøker finnes på, eller skal man ha en felles server? En felles biblioteksserver hvor alle landets elektroniske utlånsbøker finnes? Det vil i så fall kreve mye serverplass. Vigdis Moe Skarstein fra Nasjonalbiblioteket viste fram bilder at serveren i Mo, hvor de har plassert bøkene som er innskannet og tilgjenglige på bokhylla.no. Det er en stor maskinpark.
Et dilemma for bibliotekene ble presentert av en amerikansk foredragsholder, som representerte et firma som leverer løsninger for elektronisk utlån, er eventuell lenking mot bokhandlere. Det er mulig teknisk. Er boka utlånt, kan man kjøpe den i stedet. Men ønsker man en slik løsning? Er det innenfor det et bibliotek kan tillate seg? Skal man skille børs og katedral? De fleste norske biblioteksbrukere vil nok hevde at det ikke bør lenkes til butikker fra bibliotekets sider. Men like mange vil nok mene at det kan være greit å kjøpe bøker som ikke er tilgjenglige for utlån. Så da blir forskjellen at man må søke flere ganger for å få lest den samme boka.
For Norsk Kulturråd er noe av utfordringen innkjøpsordningen. Enn så lenge gjelder den for p-bøker. Men man har åpnet for at bøker som kommer ut både i papir og elektronisk samtidig, kan kjøpes inn også i e-format. Men hva med bøker som bare kommer som e-bok? Skal vi ha en innkjøpsordning for dem også?
Statssekretær Roger Schjerva i Finansdepartementet
Et viktig tema, når man snakker om elektroniske bøker, er moms. I Norge er det slik, at alle bøker er fritatt for moms, så lenge de kommer ut på papir. Det samme gjelder aviser, mens ukeblader og magasiner er momspliktige. Det siste er et paradoks, siden grensen mellom ukebladjournalistikk og avisjournalistikk er så utvasket. Dagbladet er momsfritt, mens Se og Hør må betale. Selv om man må vise stor velvilje for å finne forskjell på dem, innholdsmessig. Når det gjelder bøker, har definisjonen vært enkel; så lenge det er trykket på papir skal det ikke betales moms. Uansett hva slags bok det dreier seg om. Forlagsbransjen mener selvsagt at denne ordningen også bør gjelde e-bøker. Men her blir definisjonene vanskeligere.
Kommer en roman ut i et format som til forveksling ligner på den trykte boka, kan det synes greit. Ei bokside er ei bokside uansett. Men det er liten grunn til å tro at e-bøker kun kommer til å se ut som papirbøker, bare levert på skjerm. Alle de mulighetene som finnes i de forskjellige lesemediene kommer til å bli brukt. Ei reisehåndbok om London, lest på iPhone, vil selvsagt bruke iPhonens kompass og tilpasse kart til stedet man er og stedet man vil besøke. Ei barnebok kan like gjerne inneholde musikk, animasjoner og tredimensjonale figurer. Og gjerne noen utfordringer for leseren, også. Hjelp Pelle Politibil gjennom byen og fang tyven. Da blir grensene vanskelige og forskjellen mellom ei bok og et dataspill små. Statssekretær Roger Schjerva i Finansdepartementet ble utfordret på dette temaet, men kunne ikke love noe bortfall av moms på e-bøker. Tvert i mot fremhevet han momsens fortrinn som beskatningsform og viste til at Sverige har 6 prosent moms på P-bøker og 25 prosent på e-bøker.
Fra Statssekretær Roger Schjervas presentasjon
Et spørsmål man gjerne kan stille seg, er om bokkjøpere vil ønske å kjøpe – og eie e-bøker. Jo da, det vil de selvsagt. Men hvem og hva? At man vil ha oppslagsverk på sin bærbare dings, tviler jeg ikke på. Soppboka på mobiltelefonen når man er i skogen, med mulighet til å legge inn koordinater til stedet man fant kantareller sist. Og reisehåndbøker når man er på ferie. Kanskje også ei oppskriftsbok mens man er ute og handler. For oss som skriver skjønnlitteratur er akkurat det problemfritt og grei. Men hva med våre bøker? Skjønnlitteratur for barn og voksne? Vil folk ha det som e-bøker?
Hjemme hos oss har vi noen tusen bøker i hyllene. Mange har vi kjøpt selv, noen har vi fått og noen har vi arvet. Og mange av bøkene betyr noe for oss. En kjær gave, et minne fra en reise, en opplevelse, noe man leste høyt fra for barna en gang. Og vi håper noen vil arve bøkene etter oss igjen. Noen av dem har spesiell verdi også. Ei bok, en samling av Kong Haakons taler, er signert av Majesteten selv. En del bøker er gaver fra gode kolleger, med hilsen og signatur. Vi anskaffer bøker fordi vi ønsker å eie dem. Vi føler oss vel i et rom fullt av litteratur. Vil vi føle oss like vel med en flat skjerm i fanget? En skjerm på sju tommer, hvor vi kan hente fram 3000 romaner som vi til sammen har betalt 585 000 kroner for? Vil vi heler bekymre oss for hva som skjer om lesebrettet går i stykker og alle de 3000 blir borte. Eller, om boksamlingen vår er sikret der ute i cyberspace? Vil vi stole på at bøkene forblir der. Kan en konkurs i et amerikansk selskap få hele investeringen vår til å bli borte?
De fleste som leser dette vil nok svare at de ikke ønsker å legge ned en halv million for å få en boksamling digitalt. De færreste vil se noen grunn til å bruke penger på slikt. For finnes bøkene på biblioteket, kan man jo låne dem gratis. Rett på leseren sin. Men, sier kanskje noen, p-bøkene kan jo også lånes. Så hvorfor eie bøker i det hele tatt? Da er vi tilbake til det som har med eierglede og velvære igjen. Bokhylla di der hjemme, sier noe om hvem du er. Folk som kommer på besøk, studerer den. Du selv kan gå på oppdagelsesferd om og om igjen, og kanskje gjenoppdage gleder eller finne ting du ikke visste du hadde. Minner fra livet ditt. Bøkene du eide som barn sammen med oppslagsverk du trengte som student og romaner du leste foran peisen. Den følelsen blir borte i det elektroniske.
Så min konklusjon på dette? Den må bli at folk nok vil låne bøker fra biblioteket, for å lese på digitalt lesemedie. Og kanskje også tenke ”bruk og kast”, kjøpe ei bok, lese den og så være ferdig. På samme måte som man gjør med pocketbøker man kjøper på flyplassen. Bøker man ikke tenker å ta med seg hjem igjen. Men det vil kreve at e-bøker er billige. Ingen vil betale 295 kroner for ei e-bok man skal slette etterpå. Så det betyr at e-bøker kanskje kan være et supplement til utvalget av billige pocketbøker, ikke til front-list med hard innbinding. Og noen av oss tar jo med oss hjem igjen de billige pocketbøkene også …
En oppfølging av dette, er å tenke på forfatternes inntekter. Det finnes i dag ikke noen skikkelig avtale mellom forleggere og forfattere om royalty på e-bøker. Man vet ikke helt hvordan man skal tenke og beregne pris. En prosentavtale? Men prosenter av hva? Førti prosent av utsalgspris vil være knallbra. Men er utsalgsprisen ti kroner blir det ikke så mye, likevel. En avtale om prosenter etter at utgiftene til boka er trukket fra? Men hva koster det å lage den? Skal man ta med alt det redaksjonelle arbeidet med manus? Eller skal de utgiftene bare knyttes til p-boka? Skal de fordeles på begge formatene? Hva skal utsalgsprisen for e-boka være? Med eller uten moms? Skal norske forlag kunne selge norske e-bøker fra utlandet, for å slippe unna våre avgifter? Spørsmålene er flere enn svarene og vil nok gi mye hodebry til foreningene våre i tiden som kommer. På konferansen ”Fra trykt til utrygt” i Drammen, ble Cappelen Damms satsing på e-bøker trukket fram. Cappelen Damm har brutt ut av forlagsbransjens felles front og starter med salg av e-bøker før konkurrentene. – Vi regner med ca. 20prosent lavere kostnad i nettbokhandelen enn ved salg av papirbøker i den vanlige bokhandelen, har Tom Harald Jenssen, administrerende direktør i forlaget uttalt. Han viser også til at det spares inn på lager, pakking, papir, håndtering og transport. – Totalt sett er dette en innsparing på ca. 40prosent, som vi velger å gi til leseren, fremholder han. Nye norske e-bøker fra Cappelen Damm vil koste rundt 250kroner, en reduksjon på over 100kroner i forhold til gjennomsnittspriser på dagens bøker av papir. Gyldendals direktør Fredrik Nissen sa til Dagens Næringsliv at det var uforståelig hvordan Cappelen Damm kunne tjene penger på sin e-bokmodell. ”Det kan jo være de ikke kan regne i Cappelen”, bemerket han. – Jeg tror vi er flinkere til å regne enn dem, svarer Cappelen-sjef Jenssen. –Gyldendal opererer med noe andre marginer enn det vi gjør.
Morten Jørgensen, en musiker som ga ut noen bøker for en del år siden, sa i sitt innlegg på konferansen at musikere har måttet ta inn over seg at det ikke er salget av musikk som bringer penger inn på konto lenger, det er det konserter som gjør. Og det er jo en mulighet som ikke finnes for forfattere.
Så hva gjør vi mens vi venter på e-bøkene? Klamrer oss til p-boka, lukker øynene og håper det går over av seg selv denne gangen også? Eller forbereder vi oss på alle eventualiteter? Forbereder forslag til avtaletekster, til kontrakter, til kampanjer og til aksjoner?
Rekk opp hånda, de som gleder seg til e-boka!