Jeg påstår at det trykte ordet lever lenger, står sterkere og har større kraft enn noen gang tidligere i vår historie, skriver Astor Andersen i dette debattinnlegget, hentet fra Tønsberg Blad.
McDonald»s har delt ut en gratis barnebok sammen med et av sine måltider. Boka heter Vitello får et kyss, skrevet av den danske forfatteren, dramatikeren og tegneren Kim Fupz Aakeson (1958). Aakeson har mer enn 40 bøker bak seg og har mottatt en rekke danske priser for sine arbeider. Det spørs om han ikke burde holdt seg til Danmark. Her i Norge reagerer nå foreldre på «grovt språk» i Aakesons bok og mener det er galt av McDonald»s å distribuere boka.
Boka er etter
min forstand både morsom, snill og harmløs. Men jeg noterer meg reaksjonene og de eksemplene som nevnes, blant annet i Sandefjords Blad og i Tønsbergs Blad 25. oktober. Hva er det som skjer med oss? Når ble vi så hårsåre, ømskinnede og mørkredde at vi ikke lenger tåler å lese om skumle og farlige ting i en barnebok? Foreldrene til Alexandra (4) «får sjokk» når de leser boka for sin datter. Og det er ikke kysset som sjokkerer dem. Det ord som zombie, faen, banditt, juling og drittunge som sjokkerer.
Vi har diktet
folkeeventyr her i landet som i sine detaljerte grusomheter, overgår det meste som er satt på trykk i moderne barnebøker. Og vi har gjennom to generasjoner trykket Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget til våre hjerter. Men nå er disse bøkene også blitt for voldsomme. I Sverige endres det i nye utgaver av Pippi Langstrømpe for å gjøre henne politisk korrekt. Og stakkars Emil i Lønneberget får ikke lenger råtakjeft og må ikke sitte i «snikkarbua». Han får i stedet en pedagogisk samtale med sin far når han gjør sine «hyss».
Jeg kan ikke
unngå å registrere at disse reaksjonen sammenfaller med det voldsomme spetakkelet som ble utløst etter publiseringen av Westergaards Muhamed-tegninger i Jyllands Posten i september 2005. Hva er det som gjør oss – på tvers av tro og kultur så hårsåre når budskapet trykkes på papir? For det er alltid når det står skrevet i en bok eller i en avis at de kraftigste reaksjonene kommer. Servers ordet «zombie» i en barnebok sammen med et «Happy Meal» fra McDonald"s køer foreldrene for å la seg sjokkere. Den samme zombien – vist i en tegnefilm eller et dataspill utløser ingen reaksjoner.
Noe kan forklares
med den avmakten vi alle opplever i møtet med digitale medier. Særlig når vi utsettes for innhold og budskap vi sterkt misliker. Langt enklere da med en bok eller en avis. Her finnes det forfattere, tegnere, forlag og redaktører vi kan rette våre frustrasjoner og bomber mot. Og restaurantkjeden som lever av sitt omdømme og som daglig strever for at alle kunder skal være superfornøyde, legger seg selvsagt flate når foreldre reagerer negativt på ordet «drittunger» i den boka de fikk helt gratis, og beklager det hele. I så måte er McDonald"s på linje med Cappelens Forlag som sensurerte Thorbjørn Egners vise om negergutten Hoa. McDonald"s utdeling av 1,4 millioner gratis barnebøker har på en høyst uventet måte rettet søkelyset mot en raskt voksende nevrose: Angsten for det trykte ord. Det bør bekymre mange – blant andre Anders Heger i Cappelens Forlag.
La oss tenke
at de digitale mediene (inklusive radio og TV), med sin flyktighet, sitt allmenne preg og sin voldsomme utbredelse, tilhører «det muntlige». Da ser vi at styrkeforholdet mellom «det muntlige» og «det trykte» blir omtrent som det var i middelalderen. Sett i forhold til den enorme informasjonsmengden på internett, fremstår bøker og aviser nå som noe eksotisk, sjeldent og spesielt. Mens «det muntlige» i all hovedsak er gratis, må vi betale for bøker og aviser. Da er det også lett å se hvorfor det som settes på trykk tillegges større verdi. Dette belegges ved at ordet «drittunge» i en barnebok blir en nyhetssak, mens 33.600 treff på det samme ordet på internett ikke er verdt en notis.
I en tid der man
gjør sitt ytterste for å overbevise oss om at papiraviser og papirbøker snart er en saga blott, er det lett å glemme hvordan de samme teknologihodene for 20 år siden forsøkte å selge oss visjonen om det «papirløse kontoret». Vi vet alle hvordan det gikk med den visjonen. Jeg påstår at det trykte ordet lever lenger, står sterkere og har større kraft enn noen gang tidligere i vår historie. Stillet opp mot det digitale og «det muntlige», fremstår trykksaker tydeligere enn noen gang i vår historie som kunstobjekter, poetisk og magisk objekter. Av den grunn vil jeg anta at prester og jurister alltid vil fortrekke Bibelen og Norges Lover innbundet i skinn og med gullskrift fremfor lesebrett og iPad. Selv tviholder jeg på min personlige morgenandakt med kaffe, SB, Aftenposten og P2 – i nevnte rekkefølge.