Det hagler med stadig nye, fantasifulle barnebøker. Likevel velger noen av forlagene å satse på klassikere, skrevet for opptil 184 år siden:
I 2011 kommer blant annet Harriet Beecher Stoves «Onkel Toms hytte», skrevet i 1852 i nyoversatt og fullstendig utgave, så vel som James Fenimore Coopers «Den siste mohikaner» fra 1826, Jules Vernes «Kaptein Grants barn» og Rudyard Kiplings «Jungelboken» (1894) og «Den andre Jungelboken» (1895).
Disse titlene kommer på forlaget Transit, som allerede har utgitt tre av den britiske barnebokforfatteren Francis Burnetts klassikere, blant dem «Den hemmelige hagen» ? fra 1909, oversatt av «Harry Potter»-oversetteren Tormod Bugge Høverstad.
Ny aktualitet
– Vi er også i ferd med å oversette Charles Dickens «Oliver Twist» på nytt, i en fullstendig utgave som kommer om et par år. 25 titler er målet, sier Gunnar Totland i Transit til NTB.
– I nye, moderne oversettelser får disse bøkene fornyet aktualitet. Mange av dem har aldri vært i fullstendige utgaver på norsk, bare i forkortede utgaver, eller oversatt til norsk fra danske gjenfortellinger, forklarer Totland videre.
«Onkel Toms hytte» kommer for eksempel i sin opprinnelige lengde, på 600 sider, mens «Den siste mohikaner» er på 500.
Forlagssjefen sier interessen er stor – «bare folk får vite om dem».
– Det er utrolig gøy og inspirerende å se på disse bøkene på nytt. De er ikke utdatert, slik noen hevder. Dette er litteratur som må få leve side om side med nye bøker. For ikke glem; de nye bøkene representerer en tradisjon som bygger på nettopp disse klassikerne – en grunnstruktur som brukes i moderne fortellinger den dag i dag, sier Totland.
Ny hemmelig hage
En som også jobber med å nyutgi «Den hemmelige hagen» på norsk, er redaktør Anne Horn i Omnipax, som gir ut barne- og ungdomsbøker.
– Vi har valgt en annen oversetter, og satser på praktutgaver med nye illustrasjoner, noe som vi mener gjør klassikere mer tilgjengelige for dagens barn, sier Horn som allerede har utgitt Lewis Carrolls evige «Alice i Eventyrland» (1865) og oppfølgeren «Alice – gjennom speilet» (1871) som praktbøker i henholdsvis 2003 og 2006.
– Alle forlag vil ha en viss andel klassikertitler. Jeg synes «Alice» var viktig, og bøkene hadde aldri vært tilgjengelige i fullstendig utgave før, sier Horn og fastslår at det både er riktig – og viktig – at de er tilgjengelige:
– Det er en grunn til at de er blitt klassikere, som står seg gjennom generasjon etter generasjon. Dermed er de beviselig god litteratur, siden de har holdt seg. Disse bøkene er fenomener. Se på «Alice», som litteratur så vel som popkulturen siden har relatert seg til.
Men Horns forlag har også en av de nye, norske storselgerne på sin liste, nemlig Ingunn Aamodts «Pulverheksa»-serie.
Det var i det første året for Omnipax, 1998, at man sikret seg både Aamodts debutbok så vel som det Horn tror blir stående som en av vår tids klassikere, nemlig «Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans» av Werner Holzwarth.
Gode bøker blir sett
– Jeg er helt tydelig på at vi er kjempeglade for nye forfattere. Noen av dem kommer til å leve – andre ting vil dø sakte hen. Slik er det, noen har det – andre har det ikke. Og det er vanskelig å vite hva som vil slå an før det går ut til leserne, sier Horn som innrømmer at hun selv ble overrasket over «Pulverheksa»s store suksess.
– Jeg syntes den var genial i sin enkelhet, men hadde ikke forventet at den skulle slå an så bredt som den gjorde. Også «Pulverheksa» tror jeg blir stående. Som «Muldvarpen» og også «Gruffalo» har den figurer som er gjenkjennelige, noe identifiserbart som skiller seg ut, slik det også er med «Alice».
Barnebokredaktøren tror det er viktig å holde diskusjonen om den angivelige motsetningen mellom ny og klassisk litteratur levende, men understreker:
– Jeg tror dette har mindre med forlagene å gjøre, og mer med at bokhandlene bare viser frem det kjente. De er katastrofalt underbemannet. For forfatterne er det én ting som gjelder: Skriv bra, skriv gode bøker, så blir de sett. (ANB-NTB)