Den amerikanske presidenten får en fredningstid på hundre dager, for å komme inn i arbeidet, før hverdagen begynner for fullt. Det gjør ikke en nyvalgt NBU-leder. Sammenligningen er sikkert ikke så god heller, selv om det til tider kan føles ganske likt. Man blir kastet ut på dypt vann og må lære seg å trø.
Selv om jeg har sittet i styret i mange år, er det mye nytt å sette seg inn i. Som leder i NBU skal man delta i mange sammenhenger, man skal sitte i råd og styrer i andre organisasjoner og man skal mene noe om mange viktige saker. Folkene man treffer er gamle ringrever innenfor sine felt og forventer at en fra NBU skal være ekspert og orakel på sitt felt. Til tider føler man seg bare på feil plass og feil klode. Men så, litt etter litt, begynner brikkene å falle på plass, man husker hva folk heter og hva de representerer, man begynner å se sammenhenger mellom de forskjellige arenaene folk dukker opp på og man begynner å forstå at det finnes mange Tordenskjolds soldater der ute i Kulturnorge.
Det første jeg måtte tenke på, da jeg ble leder, var å finne et sted å bo. Det løste seg greit, en liten leilighet i et nabohus var ledig og jeg fikk leie den. Antagelig er det Norges mest belastede strøk, med narkomane og prostituerte i gatene. Men beliggenheten er veldig grei, ett minutt tar det å gå til kontoret og jeg får dermed mer tid til å gjøre det jeg skal, når jeg er i Oslo. NBU-arbeid. Når helga kommer, drar jeg hjem til Høle og freden der.
Jeg lovte å ikke komme med noen programerklæring da jeg ble valgt til ny leder. Det løfte skal jeg fortsatt holde. Men jeg ser veldig klart hva som kommer til å være det viktigste for meg å arbeide med. For å være litt høytidelig: Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å være leder i NBU, men er sikker på at bokbransjen vil endre seg veldig mye i denne perioden. Antagelig ser vi nå de største endringene som har skjedd siden han fyren fant på å trykke bøker. Endringen til at bøker ikke skal trykkes likevel. For vår del er det to store utfordringer. Å få på plass avtaler om honorar for det vi skriver og å sikre rettighetene til det vi alt har skrevet. Begge deler krever mye arbeid, nye publiseringsformer dukker plutselig bare opp og bransjen endrer seg fortere enn vi kunne forestilt oss. Og digitale utgivelser er lette spre, enten det er på lovlige eller ulovlige måter.
Jeg har tidligere gjettet på at Spotifylignende metoder for å spre bøker vil komme. Nå begynner et forlag å distribuere lydbøker på den måten. Like i nærheten står andre klare til å sende ut e-bøker på samme måte. Utlån mot en liten månedsavgift. Jeg synes da det er bekymringsfullt at biblioteksektoren bruker så lang tid på få til løsninger for utlån av e-bøker og at det ikke er noen klarhet i hvordan forfatteres og forlags rettigheter skal ivaretas gjennom slikt utlån. Skjer det ikke noe raskt når det gjelder utlån av e-bøker fra bibliotekene, risikerer vi at toget går. Vi må snarest få alle nye e-bøker tilgjenglig fra bibliotekene og det må komme enkle løsninger for å kunne låne dem. Ellers kommer private firmaer til å låne ut bøkene våre not en avgift på 29 kroner i måneden. Den ene konsekvensen av det vil være at det er mye vanskeligere for oss som forfattere å ivareta våre økonomiske og opphavsrettslige rettigheter. Den andre vil være at man risikerer å miste ungdommene som biblioteksbrukere.
Rettigheter til åndsverk er noe vi er opptatt av hele tiden. Alt fra ubetalt bruk av en forfatters tekster i formidlingssammenheng til kopiering i stor stil. Til nå har ikke vi som skriver bøker vært så mye rammet som musikere og filmskapere, selv om de fleste norske lydbøker som har kommet i mp3-format raskt har havnet på Pirate Bay og slike steder. Likevel må vi også her være på vakt, nye måter å formidle våre åndsverk på fører til nye måter å distribuere dem ulovlig også. Til nå har applikasjoner for iPhone og iPad vært skånet for piratkopiering. Til gjengjeld opptrer distribusjonsselskapene til tider som både bøller og banditter, med sitt ønske om å sensurere hva som skal utgis og selges. Det amerikanske selskapet Amazon har ikke bare fjernet bøker fra sitt salgssted, de har også slettet bøker folk alt har kjøpt, fra kundens lesebrett. I slike situasjoner må vi tenke i to retninger når det gjelder åndsverk og rettigheter. Vi, som forfattere, har rettighetene til det vi har skrevet. Men vi har også rett til å ha skrevet det vi har skrevet. Begge disse to rettighetene må vi stadig kjempe for å ivareta.
Det er nok å ta fatt i som leder av en skribentorganisasjon. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Bjørn Ingvaldsen