Det hjelper å snakke om det som er vanskelig. Ofte hjelper det å skrive om det også. Og noen ganger er det veldig fint å kunne lese om andre som tenker som jeg.
Fjorten, femten, seksten, syttenåringer som blir ofre for blind galskap. Det er ikke til å begripe for noen av oss. De ungdommene vi vil nå med bøkene våre. Dem vi skriver for, om kjærlighet og ulykke, om skillsmisser, om narkotika, homofili, om mobbing, det å være utenfor. Dem vi skriver for, vi som har passert tenårene, kanskje med god margin. Vi skriver om en virkelighet vi kanskje tror er ungdommenes egen. Om gjenger, om vold, graviditet, biltyverier. Vi kunne ikke forestilt oss hvor grusom virkeligheten ville bli for dem. De som døde. Og de som for resten av livet må leve med det største traumet et menneske kan ha. Den å ha sett døden på nært hold og selv slippe unna med bare en millimeter. Vi kan ikke klare å leve oss inn i en slik virkelighet. Uansett hvor gode forfattere vi er. Heldigvis kan vi ikke det. Tiåringen som så sin far bli skutt av en massemorder og selv måtte trygle om å få leve. Vi kan ikke klare å sette oss inn i den virkeligheten. Men vi kan kanskje forsøke.
Jeg tenker også på hva vi skal fortelle ungene, neste gang vi er på skolebesøk. I den neste boka vi skriver. Vil bomber og skyting være en del av barnelitteraturen i Norge nå? Helt sikkert. 22. juli er en viktig dag for Norge. En dag som vil prege alle som opplevde den for resten av livet. Dette er en dag og en dato som i flere tiår vil bli nevnt som vi nevner 11. september og 9. april.
Hva er forfatterens rolle i prosessen med å bringe landet videre? Kanskje alt og kanskje ingenting. Forfatterskap viser det som befinner seg inni forfatteren. Og det som går for seg i en forfatters hode er preget av samfunnet vi lever i. Min generasjon er vokst opp med guttebøker fra femtitallet, der den eplekjekke friluftungdom er inspirert av Gutta på skauen og alt som innbefattet frisk luft var en dyd. Seinere tider har fått andre bøker. I disse dager har jeg tenkt mye på Erling Pedersens fantastiske bok ”Blindgjenger” fra tidlig åttitall, hvor han skrev om ungdommer som kom i kontakt med et nynazistisk miljø. Boka ble også filmatisert av NRK. Det er en film som kan brukes nå også. Et lukket miljø med sin egen logikk og egne løsninger. De anslagene vi har hatt av terror i Norge og rasistiske drap har blitt utført av nynazister. Likevel er det få som frykter nynazistene i dag. De var få og de fleste forsvant fra miljøene når de så hvor galt det var. Vi har sett etter terror i andre miljøer i de siste årene. Jeg tror ikke at det var mange som tenkte noe annet ”muslimer” da de fikk høre om bomba i regjeringskvartalet. Ikke veldig rart, kanskje, med alt som har skjedd i andre land. Men likevel, det ble feil. Det var en av de blåøye, eplekjekke som sto bak. Lys i luggen som Vangsgutane. Nordmenn av alle etniske bakgrunner ble offer. Og nordmenn av alle religiøse og etniske bakgrunner har stått sammen i sorgen. Den lysluggede klarte å samle et helt folk. Kanskje det er det vi forfattere kan gripe fatt i? På skolebesøk treffer jeg av og til på gutter som har et romantisk forhold til krig og drap. Mens resten av klassen skriver historier om rideklubben eller fotballkamper, skriver de om massedrap og bomber. Himmelen må vite hva slags input de har fått hjemmefra. Jeg synes det er foruroligende når skolegutter på ti år kan alt om amerikanske automatgevær og miner. Om hva som er det mest effektive drapsvåpenet og hva som skader mest. Men det er ikke vanskelig å skjønne hvor de får all informasjonen fra. Det berømte tastetrykket unna ligger alt man kan ønske seg, fra krigsfilmer til oppskriften på bomber. Å dra omkring med hevet pekefinger gjør slikt bare mer farlig og spennende. Man kan sitte hjemme på gutterommet og kose seg med at det man nå ser på eller leser er fryktelig farlig for unge sinn å få vite. Det hjelper lite. Forfatterens rolle er heller ikke den refsende og manende. Det hørte andre generasjoner til. Vi hadde en generasjon som skrev om den rotløse innflytterungdommen, de som ble rykket opp fra det gode livet på bygda og plassert i en fæl drabantby, hvor ingen kunne trives. Vi har lest og sett filmer om barn av innvandrere, som har falt utenfor både samfunn og normer. Vi vet mye om hvorfor unge blir kriminelle. Hvorfor de velger stoff og alkohol. Jeg tror ikke mye på bøker som reparasjon av de hendelsene som var. Men veldig på gode kulturinntrykk som forebyggende arbeid.
Politikerne selv har valgt å avstå fra politikk i en så vanskelig tid som vi har vært inne i. Det skal jeg også. Men jeg tror ikke metoden for å skape harmonisk, snill og samfunnsbevisst ungdom er å legge gebyr på bruk av biblioteker.
Jeg kjenner ikke noe til mannen som sitter fengslet etter udådene 22. juli. Men jeg innbiller meg at de bøkene han leste ikke handlet om fred og toleranse. Jeg tror ikke det var Blindgjenger, Onkel Toms hytte og Historien om Mahatma Gandhi han leste på ungdomsskolen. Kanskje han burde gjort det?