Den fantastiske litteraturen

 Av Mari Moen Holsve

Da jeg fikk mine første forfatterdrømmer (og var yngre enn jeg kan huske; dette gjelder vel de fleste av oss), var jeg aldri i tvil om hva slags bøker jeg hadde lyst til å skrive. Jeg fantaserte om episke fantasysagaer og dystopiske science fiction-romaner, store verk i mange bind som trollbandt lesere i alle aldre. Jeg plaget forlagene med håpløse manus i ung alder, og var overbevist om at sjangeren jeg hadde lagt min elsk på, ville vært til hjelp framfor til hindring: Det var jo bare fantasien som satte stopper for historiene! Fantasy og science fiction var for meg enkelt, en verden av modne frukter det bare var å forsyne seg av.

Man får så klart beina ned på jorda igjen når man blir forfatter, og ser hvilke utfordringer enhver sjanger byr på, også fantasy. Min naive ungdomsfantasi ble raskt rettet på: Det er veldig krevende å skrive god fantasy.

Ikke fordi – som folk stadig spør meg – det er vanskelig å plukke ting rett ut av lufta, rett ut av ingensteds; akkurat det kommer mye mer naturlig til meg enn det å skape virkelighetstro historier. Nei, fantasy er krevende fordi du har så utrolig mye å ta av. Og samtidig så lite. I fantasy er det å bruke de typiske sjangertrekkene like obligatorisk som det er klisjé, og i fantasy i Norge så vel som i resten av verden, må vi stadig lære oss å balansere på denne knivseggen. Og vi er heldige. For dette er en herlig utfordring som faktisk er unik for vår sjanger.

 

Den norske fantasyen er eldgammel. Ikke i den stilen vi er vant til, men dagens norske fantasylitteratur skylder en stor takk til sine fantastiske forgjengere: folkeeventyrene, og ikke minst den norrøne mytologien. Vår kultur har en mytologi og fortellertradisjon som står sterkere enn de fleste andre kulturer når det gjelder “fantastisk” inspirasjon: I de norrøne gudene finner vi helter med overnaturlige krefter, og i troll og jotner finner vi de klassiske fantasy-skurkene. Folkeeventyrene lærte oss om god oppbygning og antropomorfisme. Både mytologien og eventyrene er fulle av farer, fantasi og mystiske vesener. Vi hører fortellinger, ser Ivo Caprino-filmer og får Tor, Odin og Askeladden inn med morsmelka. Likevel tok norsk fantastisk litteratur en lang pause etter Asbjørnsen og Moes innsamling av folkeeventyrene på 1800-tallet, og den våknet ikke til liv igjen før på 1960-tallet, da takket være to unge entusiaster fra Blindern. Vi kjenner dem best som Bing & Bringsværd.

De av oss som er ekstra begeistret for fantastisk litteratur, burde være takknemlige for Jon Bing og Tor Åge Bringsværds engasjement. På 60- og 70-tallet ga de fantasy og science fiction en plass i norsk litteratur, og de lanserte også et eget begrep, fabelprosa, som omfatter alle former for fantastisk litteratur. I tillegg til egne verk innenfor sjangeren var Bing & Bringsværd, i samarbeid med Gyldendal, med på å få flere av de store klassikerne oversatt til norsk gjennom bokserien Lanterne. Bokserien var dominert av utenlandske forfattere, men også norske var representert, blant annet Thore Hansen, som debuterte i Lanterne. Serien viste norske lesere hva fabelprosa har å by på, og inspirerte også norske forfattere til å våge seg utpå. Interessen har fortsatt å øke, og er i dag større enn noen gang.

Vi kan nok ikke se bort ifra at populariteten til Ringenes Herre, Harry Potter og Percy Jackson har trukket flere lesere til markedet – men heldigvis fortsetter de å lese fantastisk litteratur, også etter at de er ferdige med de overnevnte utenlandske suksessene. Og nå har de masse norsk å velge imellom!

 

Så hvorfor appellerer fantastisk litteratur? Man snakker om virkelighetsflukten, muligheten til å rømme til fjerne, mystiske land og oppleve spenning og eventyr hverdagen ikke kan tilby. Og det er klart at litteratur som tyr til fantasien vår, til drømmeverden, slår an. Men all litteratur appellerer til fantasien. Så hvorfor akkurat fantastisk litteratur? Jeg måtte spørre en av veteranene.

“Poenget er at man kan bryte realismen der hvor man finner det nødvendig og tjenelig,” forklarte Tor Åge Bringsværd meg. “Det gir en distanse til hverdagen – og som kjent ser man tingene best på avstand! Det er ikke fremtiden man skriver om, men vår virkelighet her og nå. Science fiction er ikke i og for seg opptatt av å skildre bedre støvsugere, våpen og raketter, men vil undersøke hva alt dette gjør med oss som mennesker – hvordan det påvirker vår ‘menneskelighet’.”

Til disse kloke ordene vil jeg komme med et annet sitat, fra Bing & Bringsværds artikkel i Vinduet i 1967: “Science fiction er ikke en litteratur om bestemte emner, det er en måte å behandle et hvilket som helst emne .” Dette er, foruten Bringsværds observasjon i avsnittet over, det andre viktige elementet som gjør at fantastisk litteratur har noe ekstra og unikt over seg. Fantasy/science fiction er en egen sjanger, men det deilige er at vi som fantasyforfattere kan skrive like mye krim, romantikk og vitenskap som vi skriver fantasy. Og vi har selvsagt mange opplagte eksempler internasjonalt, men den norske fantasyen stiller like sterkt: Vil du ha krim og religionstematikk, gå til Lars Mæhles Landet under isen. For norsk mytehistorie har du Sigbjørn Mostues Alvetegnet-serie. Hans Fredrik Follestads De Fire og han som gjør galt verre er fantasyinnpakket komedie, og ønsker du den typiske “profetien/de utvalgte”-fantasyen, har du Ruben Eliassen. Selv har jeg forsøkt å skildre rasisme og fremmedfrykt. Og stadig utforskes og utvides tematikk og sjangercrossover i norsk fantasy. Jeg tror vi har mye å se frem til, og vi kan utfordre oss selv med å forsøke å skape enda større bredde i norsk fantasy.

 

Når vi snakker om bredde, så er det en annen, viktig utvikling i den norske fabelprosaen. En som jeg, naturlig nok, er svært opptatt av: Jentene har kommet på banen. I form av kvinnelige fantasyforfattere, ja, men ikke minst i form av kvinnelige helter. Fantastisk litteratur har tradisjonelt sett vært dominert av guttehelten. I “fantasybibelen”, Ringenes Herre, er det så voldsomt med mannfolk og sverdene deres at du faktisk ikke engang ser kvinnene for bare menn. Det har nok vært tendenser til dette også her i landet, men da den norske fantasyen tok av for fullt, kan jeg stolt si at jentene tidlig var godt representert. Og med enkelte unntak, stiller de i norsk fantasy nesten alltid på lik linje med gutta som helter og handlekraftige karakterer. Det kan vi være stolte av – og det er bare å fortsette.

Mine eksempler på norsk sjangercrossover illustrerer derimot tydelig den andre typen mannlig dominans: Det er gutta som skriver fantasy. Vel, det var iallfall. Og her må vi anerkjenne J. K. Rowlings rolle som den virkelige pioneren for kvinnelige fantasyforfattere: Da Harry Potter og De vises stein skulle publiseres i England, valgte forlaget bevisst å skrive “J. K.” framfor “Joanne” på omslaget, i frykt for at Rowlings kvinnelige fornavn skulle skremme vekk leserne. Og da Harry Potter ble en verdenssuksess, var det noen kjekkaser som ikke klarte å dy seg fra å spekulere i om “Jo” egentlig måtte være en mann.

Leserne har bevist at alt dette var meningsløst. Ingen, verken gutter eller jenter, brydde seg om kjønnet på forfatteren, så lenge boka var god. Og selv om kvinner selvsagt skrev fantasy før Rowling, var hun den første vi virkelig la merke til. Siden har flere kvinnelige fantasyforfattere gjort det stort – med fullt navn på omslaget.

I Norge kunne vi se til Danmarks Lene Kaaberbøl for inspirasjon, og det var etter år 2000 at de norske jentene slo til for fullt. Både Sissel Chapman, Iselin Alvestad og jeg debuterte i dette tiåret. Stadig dukker det opp nye kvinnelige fantasydebutanter, og jeg får ofte mail fra jenter som drømmer om å skrive fantasy, og spør om råd og veiledning. Fantasy er ikke en guttersjanger – det tror jeg egentlig aldri det har vært – og det at den appellerer til begge kjønn, er nok et viktig og unikt element ved den fantastiske litteraturen.

 

Det har flere ganger blitt påpekt at den norske fantasyen, til tross for sin vekst, stadig blir utklassert av de utenlandske titlene. Man forstår jo tanken bak: En utenlandsk suksess er tryggere, blir markedsført med skryt på tvers av landegrensene, og er forlaget heldige, har noen også en filmatisering på trappene. Det er nå jeg derfor vil skryte litt av den norske forlagsbransjen, som til tross for det store utvalget av garantert selgbare utenlandske suksesser, likevel gir norske ukjente en sjanse i sjangeren. Selv debuterte jeg som 19-åring, og samme høst fantes det sikkert flere utenlandske fantasybøker som hadde vært tryggere å satse på enn meg og min Skjelka-Agenten. For å si det sånn: jeg hadde ennå en del å lære.

Når fantasy først selger, ja, da selger det. Og selvsagt kjører de norske forlagene på med utenlandske suksesser – det er gode penger i det, men vi må også huske på at bøkene som selger, gjør det fordi ungdommen liker dem, og de fortjener en plass på det norske markedet. Det gjør vi også, og den får vi. Ekstra skryt skal for øvrig de forlagene ha som tør å bruke litt penger på å promotere oss også.

Ettersom vi snakker om oversatte titler, og den norske fantasyens vekst, må vi heller ikke glemme at vi er på vei over landegrensene, vi òg. Iselin Alvestads Alanya-serie er utgitt i Sverige, Kristian Kapelruds Tegnets forsvarere er oversatt til engelsk, og Sigbjørn Mostues Alvetegnet er oversatt til både dansk og polsk. Vi har planer om å fortsette å friste utlandet med vår fabelprosa.

 

Det er altså slik at fantasyen er ganske paradoksal. Du kan dikte opp alt hjertet beærer, men samtidig skal du følge visse regler – og helst bryte dem, også. På tross av – eller kanskje grunn av – denne selvmotsigelsen, ser vi en spennende utvikling i fantasy. Sjangercrossoveren er en av de nye trendene, en som til en viss grad er i ferd med å overta etter “alver, dverger og drager”, særlig i Norge. Mens England og USA stadig kommer med nye typiske (og enorme!) verk om ubestemt middelalder med trollmannmentoren og den unge gutten som må bekjempe den “mørke” fienden, har norske fantasyforfattere gått andre veier, som vi ser tydelig i eksemplene nevnt i forbindelse med crossoveren. Og det er et friskt pust i norsk fantasy, og en utvikling jeg liker. En utvikling også leserne liker, skal vi tro salgstallene.

Men det er, som nevnt, en utfordring. Fantasy er en loslitt sjanger, egentlig. En sjanger det er vanskelig å fornye, en sjanger full av klisjeer, som samtidig også har en veldig trofast fanskare. Og det er de unge, norske fantasyelskerne vi fortsetter å forsøke for. Anmeldere som sukker og himler med øynene, folk uten kunnskap som kaller fantasy “nerdete” og tåpelig, eller enkelte, oppgitte blikk fra “eliten” i bransjen – ingen av disse tingene påvirker oss. Fantastisk litteratur begeistrer ungdommen på en helt spesiell måte, og det er dem vi skriver for. Vi forsøker å gi dem virkelighetsflukt, spennende reiser og fantastiske helter og skurker. Vi har også begynt å utfordre dem med fantasy krydret med andre sjangertrekk, og ikke minst med viktige samfunnsrelevante og politiske spørsmål. Vi blander spenning, action og det mytiske med det aktuelle, og også med tanker og refleksjoner om hva fremtiden vil bringe.

Jeg har hittil bare gitt ut tre fantasybøker. Men jeg jobber for tida med den fjerde, og jeg vet jeg ikke har tenkt til å forlate sjangeren med det første. Jeg håper dere andre også tenker som meg.

For det vi skriver, det er helt spesielt.