Alle har et forhold til bøker – og de fleste fikk sitt forhold som barn. Noen har et dårlig forhold, noen har et knapt eksisterende forhold, men de fleste har et godt forhold til bøker og lesing. I vår enquête spør vi dem som har det nærmeste forholdet til bøker ut – nemlig dem som selv er i bransjen. Denne uka er det Ingvild Chr. Herzog, daglig leder i Norsk Forfattersentrum, som må til pers.

Hvilken barnebok er den første du kan huske du leste eller fikk lest for deg?
Jeg husker Pappa leste Sølvfaks. Det var vel helt sikkert ikke den første boken som ble lest for meg, og det var alt for skummelt og ubehagelig til å være en lesebejaende opplevelse, men huske den, det gjør jeg.

Hva slags bøker likte du best som barn?
Jeg var ikke så glad i sosialrealistiske bøker. Jeg synes det ble litt trist med alle skilsmissene og de døde lillebrødrene. Ellers var alle GGG, speiderbøker, eventyrbøker, historien om bøker, Detektivbøker, pikebøker, pensjonatskolebøker, billedbøker, indianerbøker, GGP, og barneavdelingen på Deichman på Majorstuen de bøkene jeg likte best å lese. Ikke noe fan av Hardyguttene heller forresten.

Hvor fikk du tak i bøker? Fra bokhylla hjemme, fra biblioteket, fra bokhandelen, fra skolen eller lånte du dem av venner?
Alle steder. Loppemarkeder og antikvariater også. Og Pocketboka.

Er det en forfatter som ikke skriver barnebøker, som du synes burde gjøre det?
Jeg synes at en forfatter som skriver barnebøker bør være en god forfatter. Og føler ikke forfatteren et behov for å skrive barnebøker bør forfatteren helst la vær. Og alle som tror at det ”bare er å skrive en barnebok” bør ta seg en bolle.

Hvilken barne- eller ungdomsbok har gjort mest inntrykk på deg som voksen?
Jeg leser alle barne- og ungdoms- og voksenbøker med store forventninger om et nytt udødelig kjærlighetsforhold til boken. Stort sett går det ikke slik, men av og til får man en ny perle til samlingen sin. Det er deilig. Å skulle skille ut enkeltbøker ville være å gjøre dem alle en stor urett. Den siste boken som gjorde stort inntrykk på meg, var Hilde Hagerups ”Spøkelsene på Frostøy”. Og den siste boken som gav meg vanskelige drømmer var Glassklokken til Bjørn Arild Ersland.