Dette er en av de bøkene som folk har utrolig ulik oppfatning av. Den er hyllet og slaktet om hverandre, bare se på listene på Bokelskere.no. Folk elsker den og sier det er det beste de noensinne har lest, at ingen bok kommer til å måle seg med Boktyven. Samtidig er det andre som hater boka, sier den er klisjefylt og spinner på gamle tema, at den er kjedelig og forvirrrende.

Uansett ble boka en en suksess da den kom i 2006, den har vunnet hauger av priser og har blitt oversatt til over 30 språk.
Jeg har lest den – og hva sier jeg?
Først og fremst, en veldig god oversettelse av Henning Hagerup. Det er verdt å merke seg, for det finnes så mange elendige oversettelser der ute. Og for det andre, boka kjedet meg ikke. Jeg sluker sjeldent bøker så raskt – men her var i overkant av femhundre sider lest på få dager. Et eneste jafs.

Så var det de andre sidene ved boka. Ps. Spoileradvarsel.

Tema er 2. verdenskrig, men handlingen er lagt til Tyskland og det er en spennende synsvinkel. Det er de allierte som bomber, og tysk sivilbefolkning som lider. Sentralt i boka er jødeutryddelsen og det er jo så jævlig som det kan bli – også her. Forfatteren har gjort en original vri ved at det er Døden som forteller historien. Det er mange som ikke liker denne synsvinkelen, f.eks. Marta Norheim (nrk), men jeg liker det. Det er jo ikke første gang vi møter Døden i personifisert form, og det gir et slags filter til brutaliteten som gir meg pusterom. For her er brutaliteter – i mengder. En liten spoileradvarsel her, men jeg må si at det at det går så inn i hampen dårlig til slutt, gjør noe med leseropplevelsen som helhet. Jeg sitter igjen med det triste og traumatiske som et kvelende teppe når jeg blar om siste side, og alle de fine tingene i boka; boktyveriene, relasjoner og hendelser, forsvinner i den altoverskyggende tragedien. Et valg forfatteren har gjort – men det er effekten på meg hverftall.

Boka er bygget opp som en helhetlig fortelling, men den er noe fragmentert i form – både fordi Døden gjør krumspring i forhold til kronologi, men også fordi teksten er delt opp på ganske morsomme og fine (det Max skriver i kjelleren er gjengitt i håndskrift med tegninger) måter. Jeg liker det.
Så gjenstår det å si at jeg synes språket tidvis er klisjefylt, til tider nesten spekulativt, for å berøre oss. Zusak benytter seg ikke av et minimalistisk språk eller antydningens kunst – han forteller alt og vel så det. Jeg liker dermed boka best når den er på det minst dramatiske, når vi hviler mellom toppene – da synes jeg den er genial. Når Zusak virkelig drar til, tipper det over for meg – og selv om jeg røres til tårer, så finnes en bismak jeg ikke liker.

At boka kalles en barnebok er over min fatteevne. Ungdomsbok – ja, jeg vil tro de tåler det bedre enn meg – men jeg har likevel forståelse for at jeg fant boka i voksenavdelingen på mitt bibliotek.