Et surmaga hjertesukk:
Lilyhammer.
Sigrid: Furten og gravid i beibibutikken
Jeg synes det var så morsomt først. Utrolig bra idè, god casting og håpefull til manus. Joa – så har jeg sett fem episoder og det ble sånn passe. Mye bra, men sjangerblandingen (drama/komedie) fører til at vi ikke vet om vi skal føle med eller le av karakterene og det de opplever, og spenningskurven blir uklar. Men mest blir jeg pissed av at det igjen blir så TRANGT for de kvinnelige rollene. De er to. Det er Sigrid spilt av Marian Saastad Ottesen. Hun reduseres til en sutrete gravid jente som sitter hjemme og blar i reklamer for barnevogner. Initiativløs og uuuutrolig tradisjonell i en kjedelig rolle. Politidamen spilt av Anne Krigsvoll er den barske politidamen som også kan steke vafler. Jo jo. Mennene derimot – de er mange og de boltrer seg som morsomme karakterer; Elvis imitatorer, sleipe kjendisadvokater med bløte kanter, bikers, taxi-sjåfører, samiske leger, råtne Nav-ansatte osv.
Hvis man skal jobbe med sterotypier og klisjeer, for å skape humor, må det vel være et poeng å skape et lag til under? Overraske litt? Særlig i serier er jo dette helt nødvendig, hvor man har så mye tid til rådighet, og hvor det nettopp er de små overraskende endringene på karakternivå som skaper spenningen i hver episode, ved siden av hovedplotet som bærer den lengre storylinene. Kvinnerollene blir hverken gode dramatiske eller komiske, de er flate klisjeer som aldri snus på eller overrasker oss. Trist for det er jo nettopp dette man har hatt så god mulighet til å gjøre.
Er det sånn at menn skriver manus om kompisene sine og reduserer de kvinnelige rollene til stereotypier om kvinner? Det er to menn og en kvinne bak manuset til Lilyhammer, så det var et sleivspark fra min side, men likevel; er dette det beste dere kan gjøre?
Sukk.
Ps. Lover oppfølgingspost etter alle åtte episodene – vi kan fremdeles overraskes på flere punkter.