Kurt Hanssen har kommet med ny bok i år, Nattegjest. Jeg har omtalt den første boka hans, Forglemmegei, tidligere og den likte jeg godt.
Den sære kunstneren Mogens Lassen blir funnet død i sitt ateliet. Politibetjentene, Brede Monsen og Rikke Lindstad, settes på saken. Boka er delt i to, første halvdel følger vi offeret i uka før han blir drept, og i andre del følger vi etterforskerene i arbeidet sitt. Vi befinner oss i Lommedalen, blant golfeiere og sære rikmannsslekter.
Som sist liker jeg veldig godt det lokale grepet Hanssen gjør i bøkene sine. Han klarer å gjøre Lommedalen til et eget miljø og gi folka tilknytning til stedet. Det blir litt «landsbyliv» over stemningen og det liker jeg. Hovedpersonene i historien er sympatiske på en behagelig måte, uten å bli platte av den grunn. Hanssen går håndverksmessig til verk når han konstruerer plottet og karakterene sine. Han klarer å begrense seg, og å avslutte historien uten at den blir for lang. Det står det respekt av.
Jeg likte nok likevel denne boka dårligere enn den forrige. Jeg synes den dramatisk er flat, særlig i andre del. Jeg synes ikke han klarer å bygge opp tilstrekkelig spenning, og jeg blir ikke overrasket underveis. Løsningen er på en måte for selvfølgelig, og slutten blir nesten litt komisk. Det ligger ikke nok spenning mellom linjene, det gjelder også den lille bihistorien om Bredes bror. Kanskje forfatteren burde studere mer dramaturgi, lese mer McKee, og få spenningsoppbygging inn i ryggraden i enda større grad?
Boka kunne også trengt en skikkelig språkvask, her kunne vel forlaget kunne hjulpet til i større grad? Da hadde vi sluppet språklig bismak i setninger som: «Brede ble litt stum, men tok seg fort i det.» (s. 217) – litt stum? Hvordan er man litt stum? Eller når Birger på s. 216 forteller en vits på vei ut og «Rikke lo så hun hikstet etter luft, og forsvant i retning bilen sin». Bilder følger ord, og jeg synes det er et misforhold mellom vitsen og at jeg ser for meg Rikke som mister pusten fordi hun skriker av latter. På en parkeringsplass. Hun lo godt, kanskje? Dette er flisespikkerKnirk, men når boka er fylt med upresist språk som med hell kunne vært strammet inn, så tenker jeg at forfatteren hadde hatt mye å vinne på det.
Når det er sagt, er jeg fremdeles sjarmert av Kurt Hanssens måte å skrive på. Jeg liker enkelheten i plottet (et mord som skal oppklares – god, gammeldags krimstil), jeg liker at historien er lett å følge, jeg liker at han kjører bittesmå bihistorier og jeg liker stemningen og miljøet i bøkene. Han har mye å gå på – jeg gleder meg til å følge utviklingen og ikke minst å møte karakterene i boka. Rikke Lindstad er en karakterer jeg kan like (til forskjell fra Lilyhammer sine platte kvinneskikkelser som jeg er så oppgitt over for tiden). Og forresten, jeg liker at forfatterens interesse for musikk og annen kunst (vil jeg tro), litt klumsete tyter ut gjennom hele boka. I like!