«God kunst kommer ofte fra sultne kunstnere. Vi må legge til rette for at sulten kommer tilbake.»
(Ib Thomsen, kulturpolitisk talsmann (Frp), i Aftenposten 1/3-12)
Det lille rommet er blitt mindre. Varmen er skrudd av. Øynene våre klarer fortere å venne seg til halvmørket nå.
De fleste av oss er temmelig slitne, men vi vet hvor viktig dette er.
Gunn Karin presser fingertuppene mot øynene mens hun sukker tungt.
”Er alle her?” spør hun til slutt.
Vi ser oss rundt, rister sakte på hodet.
En mangler.
Olemic er ikke her.
Men han klarer aldri å komme i tide. Noen ganger blir han så grepet av inspirasjon at han glemmer både tid og sted.
Arild har satt seg med ryggen til i et hjørne av rommet, men vi kjenner lukten av fisk.
Arild har klart å tuske til seg en boks makrell i tomat.
Han var den eneste som hadde pennekopp, og slike kan man få penger for, og han deler ikke. Arild deler aldri. Han sitter i en krok og propper seg med d-vitaminer.
”Solveig?” sier Gunn Karin, og Solveig begynner å bla gjennom papirene, mens Gina fniser lavt. Gunn Karin skal slippe å be to ganger.
”Jeg har det her,” svarer Solveig og holder opp papirene.
”Les hva vi har så langt!”
Gunn Karin ser på oss. Er vi enige? Skal vi begynne? Vi nikker.
Christina klarer ikke å la være å stirre på Arild, på boksen han holder, på gaffelen som forsvinner inn i munnen hans, de myke, saftige makrellbitene.
”Christina!” Gunn Karin hever stemmen nå, og Christina bråsnur seg.
”Jeg følger med!” nesten roper hun. Det magre beinet hennes tramper nervøst takten helt av seg selv.
Solveig kremter og leser med høy stemme: ”Forslagsstillerne mener søndagsåpning av slike utsalg er et positivt bidrag for mange parter – både for forbrukerne og de ansatte. Videre er kjøp av planter og hageprodukter for mange en helgeaktivitet. At det er en viss «bransjeglidning» over tid med en dertil hørende sortimentstilpasning, ser forslagsstillerne som naturlig.”
Hun blir taus, legger fra seg arkene på bordet og ser seg rundt.
Det lille rommet er snart tomt for luft. Ingen av oss husker hvor lenge vi har vært her, ingen av oss kan huske å ha skrevet det Solveig nettopp har lest. Det er som en feber.
Plutselig fyker døren opp og det skarpe lyset slår mot oss.
Det er så vidt vi kjenner igjen ham i den slitte dressen, men Olemic er glad i dag. Han smiler. Han tar et langt skritt inn i rommet, bort til meg.
”Se her, Ib! Pantepenger!” stråler han og holder den skitne hånden fram mot meg. Der ligger det en krøllete femtilapp. ”Jeg klarte å snike meg inn hos Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen etter at de var ferdige med møtet, og der var det jo fullt av flasker! Den gjengen lever på Farris!” Han ser på de andre.
Vi tenker alle det samme: Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har Farrisen. De har de myke stolene. De har friskluftanlegg og elektriske stiftemaskiner.
Men alt dette gjør at de mister fokuset. Øynene deres sløres når fyrstekaken er spist opp, mens vi jager sammen som en ulveflokk på jakt etter den saftige formuleringen, den vi, uten at vi selv vet hvordan, griper i lufta og trykker inntil oss. De gir seg i god tid før rushtrafikken begynner, vi går den ekstra milen, gir alt for å få avgitt den viktige innstillingen.
De har alt.
Vi har ingenting.
Men det er vi som brenner!