Hva skjer når en litterær tekst havarerer? Når du innser at romanen du har arbeidet med i måneder og år, ikke holder mål. Når det går opp for deg at ordene du har kjærtegnet og setningene du har smidd må kasseres. For et år siden snakket vi med to modige forfattere – Vidar Kvalshaug og Simon Stranger – som begge hadde opplevd nettopp det. Men ble det deres livs litterære katastrofe? Slett ikke. På ruinene av sine selvrefuserte manuskripter har de nå reist hver sin nye bok. Og hvis du tror at noe som helst av dette er tilfeldig, får du tro om igjen. Her kan du lese hvorfor:
VIDAR KVALSHAUG
Vidar er forfatter, journalist og for tiden kommentator og bokanmelder i Aftenposten. For nesten et år siden skrev vi her på DnFs nettsted om «Trampolineland»:
«I to år har han levd med og åndet for sitt bokmanuskript. Du vet hvordan det er. Du kan kjenne deg igjen: I to år har han hengitt seg til sitt fiktive univers, sine litterære figurer, funnet en tone og stil, puslet med ord og setninger, flyttet på avsnitt og scener. I to år har romanprosjektet «Trampolineland» dominert forfatter Vidar Kvalshaugs litterære liv. I går la han det hele på is.»
Men nå? På Gyldendals nettside leser jeg at «Trampolineland» av Vidar Kvalshaug – en novellesamling om en verden av vårmalte hus, skygger fra blå trampoliner og lyd fra gressklippere, en verden av stille familiedramaer – er i salg fra 23. april 2012.
– Hva i all verden har skjedd i mellomtiden, Vidar Kvalshaug?
– Det var faktisk Simon Stranger som var med på å gjøre meg modig nok. Vi var i teatret sammen og snakket litt sammen etterpå. Han fortalte om sitt havari som hadde begynt å bli til noe nytt. Selv om jeg hadde et forlag som ville gi ut hele tiden, sådde dette teaterbesøket tanken om at det gikk an å si nei takk. I begynnelsen var tanken at de tre dramantiske vendepunker skulle bli med i ny novellesamling. Jeg utsatte disse tre novellene fordi jeg tenkte de var lettest å skrive. I stedet skrev jeg seks-sju helt nye, som ikke har noe som helst med romankarakterer eller handling å gjøre. Så begynte det å dukke opp en tematikk: voksnenverden/barneverden og hvor mye bedre barn er til å takle kriser enn oss voksne. Da de første sju novellene var leveringsklare, skrev jeg fire nye til. Resultatet er at absolutt ingenting er med fra romanen. Ikke en setning, karakter eller noe. Utelukker ikke at det fortsatt kan være noe å hente der, men utsetter det. Har ikke lest den på over et halvt år. Kari Marstein ville at tittelen Trampolineland skulle bli med videre. Det ble vi enige om.
– Hva har du lært av prosessen?
– Jeg har lært at man skal våge å stoppe seg selv. Ikke bare redigere og forbedre, men stoppe hvis det ikke kjennes helt riktig. Norsk litteratur er full av mellombøker, og hver enkelt forfatter bør gjøre sitt for å begrense mengden. De fleste av oss skriver jo ikke for penga, likevel. Guy Clark har en sang jeg alltid har trodd på. Sangen har denne linjen i refrenget «You gotta sing like you don´t need the money». Romanen som lå der og tørket inn, ga samtidig en slags trygghet. Jeg kunne jo gripe til en av de tre nevnte konfliktene hvis det røynet. Slapp det. Men bunken kan godt komme til nytte igjen – i en komprimert form eller annen sammenheng. Jeg anser dette som mitt siste forsøk på å skrive roman. Har gjort to, en god debut og en mindre heldig, og har i løpet av prosessen funnet ut at jeg er novellist av legning.
– Bortkastet arbeid?
– Arbeidet med romanen var absolutt ikke bortkastet. Den kunne kanskje fått en firer på terningen i Hamar Arbeiderblad og tjent sine 70.000 kroner, men jeg legger den igjen til ungene. Kanskje de kan tjene noen slanter på den når jeg har reist videre til den himmlelen som jeg er sikker på finnes for gode novellister og låtskrivere, et sted med nok fersk torsk, rødvin, pipetobakk, vinylplater og vakre kvinner.
SIMON STRANGER
Også Simon Stranger refuserte sitt eget manuskript. Men forleden dag leste jeg følgende på Facebook-siden til Simon:
«Til dere som leste min litterære havari-post her for et års tid siden: Jeg har nå satt sammen en ny roman, har hatt møte med forlaget i dag, og er satt opp på listen over høstens bøker. Vind i seilene igjen. Sol i håret. Et smil om munnen. Skimter land like der i horisonten. Oppdatering følger.»
«Den havarerte romanen» står altså på høstlisten! I fjor skrev vi her på nettstedet om Simon Strangers havarari:
– Hva har skjedd, Simon Stranger?
– Den 19. desember 2010 skrev jeg denne posten på Facebook: «Romanen jeg har jobbet med de siste årene har havarert, og jeg svømmer rundt blant vrakgodset.» Etter et møte med forlaget hadde jeg blitt tvunget til å innse det jeg innerst inne visste. At den storslåtte romanen jeg skrev på manglet noe vesentlig. Fallhøyde. Intensitet. Emosjonelt alvor. Det var fine partier der, men det holdt ikke. Jeg hadde havarert. Romanen jeg skrev på, hadde handlet om en adoptert gutt i slummen i Sør-Afrika, og en kvinne som vokste opp under apartheid. Den hadde handlet om den nederlandske kapteinen Jan van Riebeeck, og koloniseringen av kappunktet på midten av 1600-tallet. Mens jeg sto i vannkanten der, på Gran Canaria, ved siden av et sammensunket sandslott, slo det meg merkelig nok for første gang at jeg selv hadde seilt mye av den samme ruten som Jan van Riebeeck, det året jeg fylte 19. Vi hadde seilt forbi her, og til Karibien i en liten seilbåt uten fungerende girkasse. Kapteinen hadde samme navn. Jan. Det samme navnet som faren min. Videre slo det meg der jeg sto, med bølgene oppetter anklene, så hadde foreldrene mine vært i et bryllup i den samme slummen som jeg hadde skrevet om. Bryllupet til Tomm Kristiansen. Til sist, og viktigst. Faren min er adoptert. I mange år visste jeg ikke engang navnene på mine biologiske besteforeldre. I enda flere år visste jeg ikke om at de fantes. Jeg gikk opp fra stranden. Fant frem en notisbok, og begynte å skrive, grave meg inn i stoffet, og for hver bit jeg løftet opp, speilet det seg flere nye. Dette har blitt den nye romanen. Et kaleidoskop av virkelige og fiktive hendelser, mennesker som har levd, og noen som bare kunne ha gjort det. Det blir mer personlig enn noe jeg har skrevet tidligere. Nå er førsteutkastet lest og forlaget er veldig begeistret. Boken er satt opp på høstlisten. I månedene fremover skal jeg stryke, skrive om, pusse bort. Så skal jeg gi den fra meg.
– Har du lært noe i denne prosessen som kan komme frustrerte kolleger til nytte?
– Hva har jeg lært? Jeg vet ikke. At jeg aldri må forsøke å forhaste meg. Ta nok til ved begynnelsen av et prosjekt, stanse opp underveis, ikke være redd for å gjøre om på alt. Havariet var ihvertfall ikke forgjeves. Det nye prosjektet er sterkere og bedre enn det gamle noen gang var. Personlig nok blir det absolutt, og som jeg skrev i oppfølgingsposten på Facebook nå for noen dager siden, så har jeg «vind i seilene igjen. Sol i håret. Et smil om munnen. Skimter land der, like i horisonten. Oppdatering følger»