Med et halvt øye leser jeg om en stortingsrepresentant som i en alder av 46 bestemmer seg for å prøve ecstasy.
Han har sikkert lest om det, kanskje han har tenkt: Hvordan er det å danse storøyd i seks timer uten stans? Hvordan er det å elske alle?
Og dermed prøvde han det. Noe som tydeligvis ga mersmak, siden han bestemte seg for å prøve amfetamin og kokain også. Hadde han sett Scarface og tenkt: Der vil jeg være også? Det ville ha vært et godt avbrekk i en ellers monoton arbeidsdag. Enda en saksutredning jeg skal forholde meg til.
Ikke faen! Say hello to my little friend!
Noen ganger trenger man eufori. Det hender jeg får det når jeg sitter ved datamaskinen; tre, fire fem sider har rent ut av meg, og jeg kan sitte i den lille, mørke skrivehulen og gi meg selv en mental high five.
Og så setter man på litt musikk, for å feire. Noen ganger blir det den samme sangen igjen og igjen, den som er noe av den mest euforiske jeg veit om.
De går ut for fullt og holder seg der, helt til de kommer noen minutter ut i sangen. To minutter og fem sekunder, nærmere bestemt. De roer den helt ned, før de bygger den opp igjen, gjentar det samme temaet igjen og igjen, øker på, så kommer orkesteret inn, så dobler taktslagene, før alt eksploderer.
Vakkert!
