Og dermed har jeg sett ”The Decendants”, og … ja … hm …
Og dermed har jeg sett ”The Decendants”; filmen som vant Oscar for beste manus basert på en bok, og Golden Globes både for beste film og beste mannlige hovedrolle.
En film som rykker litt i hjerterøttene, viser hvor vanskelig det kan være å ta over som forelder når den andre faller fra, særlig når en selv har vært en fraværende forelder.
Men det er også humor her: Løping i strandsko, lusking bak hekker, demente damer som tror de skal møte dronning Elizabeth når hun i stedet skal møte sin datter Elizabeth som ligger i koma.
Jeg har likt de andre filmene jeg har sett av Payne, Clooney er god (selv om han har en tendens til å se konstipert ut når han skal lide), jentene er gode, resten er mer eller mindre godt utviklede karikaturer.
Men Kevin Tent har sovet på jobben.
Kevin Tent. Klipperen.
Han kunne ha sagt noe sånn som: ”Ja, nå har vi hatt endeløse bilder av den vakre hawaiianske naturen; strender, skog, regn som faller poetisk på vann … men herregud, da! Noe av det må bort! Publikum skjønner at dette er et paradis, samtidig som det ikke er et paradis, for det har jo hovedpersonen sagt i voice overen! Nok er nok! Vi kutter det bort!” skulle Kevin Tent ha sagt.
Men det gjorde han ikke.
Så derfor ble denne filmen for meg til en viss grad ødelagt av endeløse transportstrekninger og vakker natur. Den daffer i vei.
Og jeg skjønner at den skal gjenspeile tempoet på øyene der den foregår, ja, jeg gjør det, men allikevel … Jeg ble utålmodig.
Dette er en road movie der en familie litt etter litt knytter bånd og alt det der, men det er grenser for hvor mye man kan holde ut av scener der de stirrer tomt ut av bilvinduer mens den lokale musikken går og går på lydsporet.
Men sluttscenen er fin. Ikke et ord blir sagt, og den er helt vanlig og helt ekte.
