Small wonder the crowd goes wild when Peeta and I appear, looking so young and strong and beautiful in our brilliant costumes.
s. 265

Så er jeg tilbake til Katniss sin verden, i bok nummer to i Hunger Games serien. Leseropplevelsen var mer spisset denne gangen. Jeg begynte å lese, og så leste jeg til jeg la fra meg boka. Snakk om pageturner. Det er virkelig sjeldent jeg leser bøker jeg ikke klarer å legge fra meg. Mannen min spurte om jeg hadde regredert underveis – blitt 16 år igjen liksom. Men nei, det har jeg ikke. Jeg synes forøvrig det er utrolig teit å bruke spalteplass på hvorvidt det er patetisk at voksne leser ungdomsbøker.

Hva er det som gjør at jeg ikke klarer å legge fra meg boka? Det er ikke en språklig perle, det er ikke et komplisert plott, og karakterene i historien er sånn passe usympatiske alle sammen. Hva er det da?

Det er kanskje fordi Suzanne Collins gjør noen enkle, men geniale, dramaturgiske grep  – hun støper hele historien over en basaloppskrift for spenningsoppbygging. Hele serien, hele boka, og ikke minst hvert kapittel er nøye konstruert for å skape forventning og action. Jeg merker meg at hvert eneste kapittel (26 i denne boka) har en cliffhanger, hvert eneste. Et utvalg:

Then the door clicks shut behind him (s. 35).

A pair of Peacekeepers dragging the old man who whistled to the top of the steps. Forcing him to his knees before the crowd. And putting a bullet through his head (s. 77)

The pieces of the picture do not quite come together until I see his arm raise the wip (s. 128).

I can only form one clear thought. This is no place for a girl on fire (s. 317).

Instead, I find silence (s. 335).

The insane morphling from District 6 throws up her skeleton arms as if to embrace the monkey, an it sinks its fangs into her chest (s. 373).

I tillegg er tema, og dermed plottet,  det enkleste og mest virkningsfulle vi kjenner: Å leve eller å dø. Bokstavelig talt. Igjen er vi tilbake i arenaen; alle skal dø utenom en. Denne gangen kjenner vi Peeta og Katniss bedre, derfor følger vi enda bedre med. Pulsen er rask, tempoet høyt, bevegelsene kjappe. Det er også et hovedtema til: Trekantdramaet – hvilken gutt vil hun velge til slutt? Gale eller Peeta?

Det er virkelig mesterlig gjort av Collins, men jeg kan ikke fri meg fra å legge til: til tider kynisk. For igjen: Gjennom måten hun forteller historien sin på, bergtar oss, forfører oss, så snur hun ryggen til så mye. Vi legger nesten ikke merke kynismen, vi kjøper grunntanken om å velge sine venner med omhu, hvordan man kjapt definerer sine fiender, og at man må være nådeløs når det gjelder. Vi lærer at vi bare kan stole på noen få utvalte, at det er oss eller dem, og at vold kan gi oss løsningen.

My fingers tighten on the knife handle at my belt.
”Go ahead. Try it. I don’t care if you are knocked up, I’ll rip your throat out,” says Johanna.
I know I can’t kill her right now. But it’s just a matter of time with Johanna and me. Before one of us offs the other.
s. 396

Hyggelig konversasjon mellom to 17 åringer? Tatt ut av sammenheng ser det groteskt ut, i denne boka glir det gjennom oss som om vi snakker om et pålegg vi ikke liker. Jeg kan ikke annet enn igjen å undres over hvor lite fokus volden får når det gjelder bøkene. Vi er opptatt av vold i dataspill, men her? I påsken snakket faren min og jeg om hvordan litteratur påvirker oss som mennesker. Jeg snakket om Margit Sandemos sin innflytelse på meg og mitt liv. «Ja, det er underlig hvordan litteratur kan påvirke oss så sterkt når vi er unge,» sa faren min. Og vips! så satt jeg og tenkte på Hunger Games. På hvordan unge venner jeg har på Facebook har logoen fra film og bøker som profilbilde, på hvor sterkt man lever seg inn i bøkene, hvor stor grad av identifikasjon som ligger i litterære figurer osv. Hvis du søker på Katniss eller Katniss Everdeen på nettet får du over 21 millioner treff til sammen (til sammenligning: Jens Stoltenberg: 8 millioner – jada, Norge er lite, men likevel).

Jeg kan ikke annet enn å si at det er betenkelig. Så har jeg sagt det.

Katniss – fra filmen The Hunger Games, som jeg enda ikke har sett.

Jeg er ikke enig i de som sier at Katniss er en platt karakter. Hun er ikke det – eller; hun er ikke bare det. Jeg synes hun er svært interessant som litterær karakter. På mange måter er hun en endimensjonal tegneseriefigur, men så har huns sider som gjør henne spennende. Måten hun iscenesetter seg selv for å overleve, har jeg skrevet om tidligere – det er super interessant. Og i forhold til det jeg skriver om identifikasjon i teksten over: Isolert i historien fungerer hun svært godt. Hun er rett og slett en overlevelsesmaskin og således lett å identifisere seg med. Hun handler ut fra situasjonen, og hun overlever. Hun vippes aldri av pinnen i forhold til den ekstreme traumevolden hun blir utsatt for, hun handler adekvat i alle situasjoner der hun er i ytterste nød. I vår verden, i en hverdag – hvordan ville hun framstått da? Hvis vi ser på hennes egenskaper, hennes handlinger og sosiale mønstre, tror jeg ofte hun framstår som svært usympatisk og asosial. Samtidig: Det er mange ting jeg liker med Katniss, og ikke minst kombinasjonen Katniss og Peeta. Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men kjønnsrollene er snudd om. Katniss er den som handler, den som tar initiativ, den som redder folk, den som fikser og ordner. Hun har som hovedmål å beskytte Peeta i arenaen. Peeta har også som mål å beskytte Katniss, men den delen av historien blir ikke fortalt like tydelig (vi følger jo Katniss sin fortellerstemme hele tiden) – Peeta er den som har omsorg, han er mer passiv, han må passes på (han dør jo til og med og må gjenopplives). Spennende!

Så er det morsomt å merke seg at vi vader og vasser i vold, men når det kommer til sex, så er bøkene kyske som et nonnekloster (hvertfall de to første). Vi gjenkjenner det fra andre tenåringsdiller, f.eks. Twilight, det er noe med deler av det amerikanske samfunnet: Vold er greit, sex er tabu. Jenta er 17 år og forholdet hennes til disse to guttene er et bærende element i historien, men det stopper ved kysset.

Konklusjon: Jeg gir ikke boka til min sønn på 12 år, og vi hopper over filmen på kino (men jeg må nok se den alene). Men jeg har bestilt bok nummer tre, og det er ikke bare fordi jeg har lyst til å skrive om bøkene her på bloggen – nei, jeg er hekta. Utrolig hekta.