Jamen, jøss – en ny fantasyforfatter. Interessant. God dag, velkommen. Douglas Hulick er født og oppvokst i Fargo (en del assosiasjoner der kanskje?) og dette er hans debut. Boka får meg til å tenke på Scott Lynch og Joe Abercrombie av ymse årsaker. Både fordi vi snakker om ‘thieves’ – alltid en morsom profesjon å lese om – og fordi han skriver hardbarka, usentimental, voldlig, mørk fantasy. Ikke like bra som Abercrombie, men dog – det er mye interessant Hulick kommer med.

Hovedpersonen heter Drothe og byen vi er i heter Ildrecca. Det er en farlig by hvor bare de med list og et våkent øye overlever. Drothe har vært medlem av The Kin i mange år, en organisasjon for tyver – alt fra rennesteinsskurker til gentlemanstyver fra adelen. Vi finner flere Bosser og Drothe er en smarting som driver sitt eget spill. Helt til han mister fotfestet og blander seg inn i ting som er mye større enn han først antar. Drothe er en fin fyr, selv om han er på lovens feil side. Særlig i duett med bestekompisen Bronze Degan, skriver Hulick karakterene sine godt ut. En av styrkene er hvordan de ulike karakterene arbeider både mot og med hverandre, det er ikke den der «en for alle, alle for en» hvor man stiller opp for den andre uansett – dette er er mer troverdig egentlig – hva koster det å stå opp for det man tror på – selv når det går ut over ens nærmeste relasjoner. Det gnisser mellom personene, og det liker jeg. Verden er godt konsturert, både byen, historikken (som Hulick ikke drukner oss i, takk takk) og ikke minst organiseringen – både av The Kin, men også den vel så interessante Degan ordenen – en slags miks mellom riddere og handelsfolk.

To ting jeg synes var litt på minusssiden: Litt vel komplisert og omstendelig plott – jeg måtte jo konsentere meg! HA HA! Eller…plottet er ikke komplisert egentlig, men jeg synes han (særlig i starten) skriver det ut litt knotete og omstendelig. Og det andre: Forfatteren har valgt å skrive boka i førsteperson – som en jeg-fortelling, det er ikke veldig vanlig i fantasy, og jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det. Fortellingen blir mye mer intim når vi er med hovedpersonen hele veien.  Det er utrolig krevende egentlig, verden rundt blir så mye mindre og alt filtreres gjennom Drothe hele veien. Jeg tok meg selv i å ønske et tredjepersonsperspektiv hvor vi ser ting i litt mer fugleperspektiv og ikke minst, hvor bipersoner får litt større plass. Ellers er det å nevne at Hulick ikke har utgitt flere bøker, denne er fra 2011, men han kommer med en oppfølger som slippes i juni 2012: Born in Steel. Jeg skal lese den.

Takk til Ida for anbefalingen.