− Æsj, er vi ikke trygge for fotball her heller? − Kjus og Aamodt i Bokprogrammet? Da skrur jeg over på en annen kanal!
Stort sett når vi lager Bokprogrammet, er folk vennlig innstilt til temaene våre. Men nylig splittet vi seerne våre da vi nevnte på Twitter og Facebook at vi jobbet med programmer om sport og fotball. Noen gledet seg umiddelbart til fotball i bokform. Andre var direkte sure.
Fotball er tema i Bokprogrammet denne uken, med selveste Erik Thorstvedt som kommentator og ekspert.
Kulturinteresserte mennesker føler seg allerede beleiret av sport. TV-stasjoner er raske med å flytte sendetiden til et kulturprogram hvis Trav på Bjerke eller en 2. divisjons fotballkamp trenger sendeplass. Skulle sport ta over Bokprogrammet også?
Selv har jeg satt overraskende stor pris på arbeidet med disse programmene, hvor vi har kommet tett på Kjus, Aamodt, Zlatan Ibrahimovich, Arild Stavrum, Berit Riise og Erik Thorstvedt. Vi har sluppet inn i en helt annen verden. For mens vi boklesere bruker store deler av livene våre til å lese om, tenke og diskutere mennesker, livet og verden, har jeg blitt slått av hvor akutt og umiddelbart det er å leve et liv i toppidretten.
”Vi har ikke hatt tid til å se oss tilbake og tenke på hva vi drev med”, sier både Kjetil André Aamodt, Berit Riise og Zlatan Ibrahimovich til sine biografer. Først nå innser Aamodt og Kjus at de har levd med døden hengende over seg siden de var tenåringer. Først nå orker Zlatan å tenke på hvordan det har preget ham å bli frosset ut av det svenske likhetssamfunnet i barndommen.
Med boken «Jeg er Zlatan» ble fotballstjernen Zlatan Ibrahimovic først i verden med en selvbiografi-app.
Sportsbiografiene tilbyr unike beretninger om hva som skal til for å bli best i verden, og hvordan det er å leve med et press om å gjøre det best hver eneste dag. Toppidrettsverden utfordrer dessuten våre sosialdemokratiske likhetsidealer. Hvor langt er det greit å gå for å komme til topps?
Under arbeidet med disse sportsbøkene har redaksjonen endt opp i stadige diskusjoner:
Er det riktig å presse barna sine for at de skal lykkes på idrettsbanen?
Er det forskjellige ”regler” for om barnet ditt er fotballtalent eller fiolintalent?
Er hevn og revansj gode drivkrefter på en fotballbane?
Er fotball et sted for å realisere sine drømmer eller en verden full av skittent spill?
Blir kvinner som tar plass i sportsverdenen behandlet dårligere enn tilsvarende menn?
(Vi har ikke kommet fram til noen enighet.)
Definerer du deg som venstreorientert kulturinteressert som hater sport? Ta for deg Berit Riises eller Zlatans selvbiografi. Jeg kan garantere at du vil få noen nye tanker å bryne deg på. Hvorfor skulle man ellers lese?