Sjanger: Dystopi (klassiker)
Først utgitt: 1932
Denne utgaven utgitt: 2007
Forlag: Vintage
Format: Heftet
ISBN: 9780099518471
Sider: 229
Kilde: Kjøpt selv
****
Om boka: Far in the future, the World Controllers have created the ideal society. Through clever use of genetic engineering, brainwashing and recreational sex and drugs, all its members are happy consumers. Bernard Marx seems alone in harbouring an ill-defined longing to break free. A visit to one of the few remaining Savage Reservations, where the old, imperfect life still continues, may be the cure for his distress… Huxley’s ingenious fantasy of the future sheds a blazing light on the present and is considered to be his most enduring masterpiece.
****
Dystopiske fortellinger har i løpet av de siste årene eksplodert i popularitet, spesielt blant bøker rettet mot ungdom og unge voksne. Men sjangeren er altså på ingen måte ny, med blant annet The Last Man av Mary Shelley (1826), The Iron Heel av Jack London (1907), 1984 av George Orwell (1949) og Atlas Shrugged av Ayn Rand (1957) som prominente eksempler. Aldous Huxley står med Brave New World (1932) i dag som en av sjangerens store forfedre, og det er ikke rart. Dette er en skikkelig guffen fortelling.
Livet er godt, selvfølgelig. Samfunnet har skapt en ideell situasjon der folk er får den perfekte jobb, og der monogami er tabu (sex med flest mulig er idealet), og tradisjonell reproduksjon er fullstendig unødvendig. Stoffet Soma justerer humøret til det bedre, og de fleste sykdommer er borte: Alle er rett og slett lykkelige. Med unntak av Bernard Marx, da. Han passer ikke inn. Ryktene skal ha det til at alkohol fant veien inn i fostervannet på et tidlig stadium, men det ligger noe mer under. Marx har jobbet med hypnopaedia, dvs ideen om å spille av fraser og tekster mens folk sover slik at holdningen og meldingen trenger inn i deres underbevissthet til den graden at de for folk flest blir etablerte sannheter de tror de har tenkt seg frem til selv.
Mennesker blir ikke lenger født, det blir genetisk designet i et hatchery. Her blir de designet ned til hver minste detalj. Bokstavelig talt. Grunnen til at alle får den perfekte jobb, er at de er designet til å passe denne jobben før de i det hele tatt blir født. På toppen av samfunnet finnes menneskene i kategorien Alpha, deretter kommer Beta, Delta, Gamma og til slutt Epsilon helt nederst. Bare de øverste samfunnslagene trenger komplett mental kapasitet. Derfor reduseres fosterets oksygentilførsel etter hvilken klasse han eller hun skal høre til: Epsilon trenger verken å være fysisk eller psykisk sterke, så lenge de kan utføre jobbene samfunnet har behov for (med andre ord: drittjobbene). Og gjennom hypnopaedia aksepterer alle sine roller uten at de i det hele tatt gjør seg opp tanker om det. Her er den moralske utdannelsen til en gruppe unge betaer:
‘Alpha children wear grey. They work much harder than we do, because they’re so frightfully clever. I’m really awfully glad I’m Beta, cause I don’t work so hard. And then we are much better than the Gammas and Deltas. Gammas are stupid. They all wear green, and Delta children wear khaki. Oh no, I don’t want to play with Delta children. And Epsilons are still worse. They’re too stupid to be able to read or write. Besides, they wear black, which is such a beastly colour. I’m so glad I’m a Beta.’
Med andre ord, det er ikke samfunnet som er perfekt, det er du. Du er designet til å passe inn i samfunnet, samfunnet er på ingen måte designet til å passe sine innbyggere. Og der har vi selve arketypen på konseptet dystopi – på overflaten er samfunnet helt perfekt; et utopi uten like, men rett under overflaten ligger det stygge, og alt som skal til er at en eller flere innbyggere enten lager eller snubler tilfeldigvis over en sprekk i fasaden. Bernard Marx har falt igjennom.
Feeling that it was time for him to do something, Bernard also jumped up and shouted: ‘I hear him; he’s coming.’ But it wasn’t true. He heard nothing and, for him, nobody was coming. Nobody – in spite of the music, in spite of the mounting excitement. But he waved his arms, he shouted with the best of them; and when the others began to jig and stamp and shuffle, he also jigged and shuffled.
Dette er en skikkelig urovekkende fortelling. Den er på enkelte områder enda mer guffen enn 1984 av Orwell, fordi det her er så vannvittig håpløst: det er ikke noe du kan gjøre, du er designet til å passe inn. Du har ingen grunn til å protestere, for de har laget deg slik at du ikke har noen grunn. Når du blir deppa, tar du humørjusterende medisiner, og så er alt ok igjen. Du er sjanseløs før du er født. Og denne kontrasten blir jo klar som dagen når Bernard tar med skeptiske Lenina til et reservat der folkene fortsatt lever etter de gamle reglene. Bernard er fascinert, Lenina er fullstendig frastøtt. Og to av personene de møter der skal føre til ganske rystende konsekvenser.
Words can be like X-rays, if you use them properly – they’ll go through anything. You read and you’re pierced.
Dette er skummelt på en mer… psykologisk måte. Vi ser utopiet, men vi ser også sprekkene i fasaden, og det skal ikke mer enn et lite øyekast på dette før alt annet rakner og aldri blir det samme igjen. Den kryper innunder huden på deg, og den inspirerer definitivt til å tenke over enkelte aspekter ved samfunnet vårt. Om du synes 1984 virket håpløs, synes jeg du skal se på situasjonen i Huxleys bok. Fysj. Sitatet om gjennomborende ord ovenfor er definitivt sant.
Andre bloggere om boka:
Between the Covers
Pretty Books
Forfatter-bio:
Aldous Leonard Huxley (1894-1963) var en engelsk forfatter, best kjent for Brave New World (Vidunderlige nye verden på norsk). Han flyttet til USA i 1937 for å unngå den ventede krigen, og bodde i Los Angeles frem til sin død. I tillegg til Brave New World har han skrevet en rekke essayer, dikt, romaner, reiseskildringer, sakprosa og filmmanuskripter. Han skrev blant annet essayet The Doors of Perception om sine eksperimenter med meskalinrus, og inspirerte med denne teksten navnet til bandet The Doors.
Wikipedia | Britannica | goodreads