En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

Jeg holder fortsatt på med en semesteroppgave om straff, og sitter akkurat nå stort sett med nesa i idéhistoriske tekster om temaet. Denne gangen skal dere få en smakebit fra Immanuel Kants innspill i saken. Han skrev The Metaphysics of Morals i 1797 og legger seg på mange måter på samme linje som den italienske filosofen Cesare Beccaria: Loven skal være lik for alle, rettergangen skal være effektiv og hurtig, straffen skal virke avskrekkende på allmennheten for å forhindre at de får lyst til å begå lovbrudd, og ikke minst skal straffen være proposjonell med forbrytelsen. På et punkt er Kant og Beccaria likevel to rake motsetninger, og det er når det gjelder dødsstraff. Beccaria mener at dødsstraff er både urettferdig og unødvendig (urettferdig fordi ingen mann frivillig har gitt andre retten til å ta livet av ham, heller ikke ved å akseptere loven, unødvendig blant annet fordi at antall pinefulle øyeblikk i dødsstraffen er langt færre enn antall pinefulle øyeblikk lovbryteren opplever på livsstid i fengsel). Kant derimot heller enda sterkere mot øye for øye, tann for tann-holdningen i denne smakebiten fra tekstens s. 106:

If, however, he has commited murder he must die. Here there is no substitute that will satisfy justice. There is no similarity between life, however wretched it may be, and death, hence no likeness between the crime and the retribution unless death is judicially carried out upon the wrongdoer, although it must still be freed from any mistreatment that could make the humanity in person suffering it into something abominable. – Even if a civil society were to be dissolved by the consent of all its members (e.g., if a people inhabiting an island decided to separate and disperse throughout the world), the last murderer remaining in prison would first have to be executed, so that each has done to him what his deeds deserve and blood guilt does not cling to the people for not having insisted upon this punishment; for otherwise the people can be regarded as collaborators in this public violation of justice.

Ganske bestemte ord fra denne filosofen altså, når den siste morderen må henrettes selv om samfunnet oppløses for at saken skal være ute av verden og balansen gjenopprettet. Forøvrig er det på mange måter et interessant emne å holde på med samtidig som rettsaken mot Anders Behring Breivik pågår…