Jeg er jammen meg ikke sikker på hvor mange poster jeg har startet med ”Det har vært stille fra meg en stund nå …”, men her kommer en til:
Det har vært stille fra meg en stund nå.
Grunnen til det? Jeg har ikke hatt noe å skrive om, og dessuten klarer saken med massemorderen å sette meg ut igjen, som den har gjort tidligere.
Jeg merker at jeg mister fokuset, ting blir ikke så viktige.
Men i tillegg til dette har jeg hatt et manus inne hos redaktøren og fått en god og positiv tilbakemelding som allikevel inneholdt såpass mange punkter at jeg må kikke mer på teksten, fylle den ut litt her, stramme den inn litt der, skru det til, avslutte det bedre.
Det er nok å gjøre.
Og jeg må gjøre noe annet enn på følge med på nettavisene og høre noen fortelle om noe ondt, et monster, noe følelsesløst, glisende, men når man ser nærmere etter:
En som fint kunne ha bodd i nabolaget uten at noen ville ha reagert på det. Man kunne ha slått av en prat til og fra postkassa. Man kunne ha stått sammen og lent seg mot rakene under dugnaden og snudd ansiktet mot sola, tatt seg en pust i bakken, snakket om jobben, familien, hva man skal gjøre i ferien …
Jeg må tenke på noe annet nå.
