Av Magnhild Bruheim
– Bøker skrivne for dei nesten vaksne ungdommane har vanskeleg for å finne fram til lesarane. I bokhandlane finn dei heller ikkje sin plass. Det sa forfattar Charlotte Glaser Munch da ho på NBU-årsmøtet i mars fortalde om den nyaste utgjevinga si.
Nødinngang handlar om Julie som etter vidaregåande drar til London for å vera der i fem veker. Der ordnar venninna Ida med jobb på ein geishaklubb, ein stad der japanske menn kjem etter jobb for å bli tatt vare på.
Boka er skriven for aldersgruppa 17-20 år, dei som er i skjeringspunktet mellom ungdom og vaksen. Det var ikkje uproblematisk, fortel forfattaren.
– Nødinngang ble lansert som en ungdomsbok, selv om forlaget hele veien snakket om den som en crossoverbok. (Jeg er ikke så glad i termen crossover, det svenske ”nästan vuxen” klinger litt bedre, dvs hvis man oversetter det til norsk). Jeg var ikke klar over at det kom til å bli et problem før boken var ute og altså ble kalt ungdomsbok. Ungdomsbøker retter seg mot ca.12-15-åringer, med mindre noe annet presiseres. Og noe annet ble ikke presisert, dessverre. Dumt av meg og av forlaget.
– Korleis var mottakinga i forhold til forventningar?
– Laber. Vel, det er ikke helt sant. I blogger ble den fort plukket opp og fikk veldig fin mottagelse. Men avisene lot boken være. Til slutt, mener det var januar, kom en anmeldelse i Vårt Land. Forlaget hadde veldige forventninger til hvordan boken kunne få oppmerksomhet, siden jeg selv har jobbet på geishaklubb. De la seg etter VG og de andre store tabloidavisene. Da dette ikke funket, virket det som at de ble paffe og ikke visste hva mer de skulle gjøre. Det var i det store og det hele en skuffende høst. Salget gikk ok en stund, men stoppet til slutt helt opp.
– Kvifor treng vi bøker for vaksne ungdommar? (17-20-åringar)
– Fordi de fortjener en egen litteratur som tar deres problemer, ufordringer og undringer på alvor. Hvordan er det å bli voksen, hva skal jeg bli, er det dette som er livet? Kan jeg forme det selv, eller må jeg følge visse regler? Slike ting. Jeg begynte selv å lese voksenbøker for tidlig, og jeg tenker i dag på hvor mye av det som gikk meg hus forbi, dette var tross alt litteratur for voksne, ikke for oss som ennå var på vei. Det er en stor forskjell der.
– Er det ei forsømt målgruppe?
– Jeg syns det var det da jeg var ung (som begynner å bli en stund siden; 20-25 år siden), men nå har det kommet seg veldig. Dvs det skrives mye god litteratur for denne målgruppen , både i inn- og utland. Men jeg syns at vi trenger å gi målgruppen et ordentlig navn – gjerne norsk! – og at den får sin egen plass i bokhandelen. Sånn sett er den veldig forsømt.
– Er det spesielt vanskeleg å nå fram i marknadsføringa med bøker for den målgruppa?
– Slik jeg har erfart det hittil, ja. Men jeg håper at det forandrer seg. Jeg vil selv jobbe for det. Neste gang jeg skriver en nestenvoksen-bok skal jeg be forlaget om å lansere den som nettopp det. Jeg vil også be dem om å snakke med bokhandlene om hvordan man best kan plassere den..
– Kva kan/bør gjerast?
– Som sagt: Gi målgruppen et ordentlig navn, og et navn som de nesten voksne syns de passer til (viktig å spørre dem!). Gjøre en tydelig ting ut av det når den er på plass med skilt og reklamer og kvitring og alt sånt som kan nå frem. + Snakke med bokhandlene om plassering. Så vanskelig kan det ikke være å finne en egen nisje til nestenvoksen-bøkene! Alle bokhandler har vært ute en vinternatt før.