Forlag: Berkley Books
Sideantall: 344 (Pocket)
Utgitt:2011
Sjanger: Historisk roman
Kilde: Kjøpt
Verdt å vite: Alyson Richman har skrevet flere bøker før The Lost Wife ble utgitt, og hun bor i New York. The Lost Wife ble raskt en bestselger.

In pre-war Prague, the dreams of two young lovers are shattered when they are separated by the Nazi invasion. Then, decades later, thousands of miles away in New York, there’s an inescapable glance of recognition between two strangers. Providence is giving Lenka and Josef one more chance. From the glamorous ease of life in Prague before the Occupation, to the horrors of Nazi Europe, The Lost Wife explores the power of first love, the resilience of the human spirit- and the strength of memory.

En bevegende kjærlighetshistorie
 
The Lost Wife er en sterk kjærlighetshistorie som beveget meg. 



Boken starter i New York City i år 2000. Det skal feires bryllup, og bestefaren til brudgommen ser frem til dette. Øvelsesmiddagen til festlighetene skal imidlertid bli langt mer følsom enn bestefaren kunne ant. Han ser en kvinne som minner ham om noen. Hun er hans hustru, den hustruen han trodde døde under 2. verdenskrig.

There are two sensations of skin you will always remember in your lifetime: the first time you fall in love – and that person holds your hand – and the first time your child grasps your finger. In each of those times, your are sealed to the other for eternity. 



Etter denne innledningen av boken, transporteres vi tilbake til tiden før 2.verdenskrig. Vi blir kjent med Lenka, som tilhører en jødisk familie som bor i Praha. De har et godt liv, og Lenka er svært glad i sin guvernante Lucie. Lenka er dyktig til å tegne, og i 1936 kommer hun inn på en kunstskole i Praha. Hun er da sytten år gammel. Her blir hun blant annet kjent med Veruska. Veruska har en bror, Josef, som studerer medisin. Lenka og Josef faller ofr hverandre, men mens følelsene mellom dem vokser, er mørke skyer på vei mot Praha. Snart skal nazistene ta makten over byen.  Lenka befinner seg snart i ghettoen Terezin, hvor jødene lever under svært vanskelige kår. Her får hun nytte av sine talenter som kunstner. 

That year, I started learning a new art. The art of being invisible. Mama, too, no longer dressed to be noticed. She dressed to disappear. (…)We no longer drank for colored crystal. Instead, the ruby-red wine goblets and the cobalt water glasses were all sold for far less than they were worth. 


Jeg hørte først om denne boken på en amerikansk blogg. Siden den samme bloggeren anbefalte Tilbake til Tall Oaks, en bok jeg likte veldig godt, bestemte jeg meg for å prøve The Lost Wife også. Det angrer jeg ikke på. Jeg ble helt oppslukt av boken.

The Lost Wife er en bok jeg tror det er vanskelig ikke å bli berørt av. Forfatteren har basert deler av historien på faktiske forhold, og hun har gjort mye research rundt hvordan jødene hadde det i ghettoen i Terezin under 2. verdenskrig. Det var også interessant å lese om en del av 2. verdenskrig jeg ikke kjente så godt til, jeg tenker da på hvordan kunstnerne gjorde motstand mot Hitlers brutale regime. 
Det er veldig mange tragiske hendelser i boken, og det gjorde den til tider ganske trist. Jeg kjente det i magen mens jeg leste.

Kapitlene alternerer mellom Josef og Lenkas synsvinkel. Det syntes jeg var et godt grep. Vi får godt innblikk i hva de begge tenker og føler, og kjenner også på hvordan de kjemper for å finne igjen sin store kjærlighet.

Forfatteren er utrolig dyktig til å skildre kjærlighet, og da i særdeleshet kjærligheten mellom Lenka og Josef. Men hun skildrer også kjærligheten til ens foreldre og til sine søsken. Ved siden av å være en kjærlighetshistorie, er dette også en roman om samhold. Om å forsøke å stå oppreist under grusomme forhold, ikke miste den personen man er og de verdiene man har.

In my old age; I have come to believe that love is not a noun, but a verb. An action. Like water, it flows to its own current. If you were to corner it in a dam, true love is so bountiful it would flow over. Even i separation, even in death, it moves and changes.


The Lost Wife er en skikkelig slukebok. Jeg har lest at den blir sammenlignet med Saras nøkkel. I og med at jeg ikke har lest Saras nøkkel, vet jeg ikke om den sammenligningen holder stikk. Uansett er The Lost Wife en bok som passer godt for deg som elsker gripende historiske romaner, romaner som virkelig rører ved følelsene dine. Den minnet meg på sett og vis litt om Between Shades of Grey av Ruta Sepetys.

Dette er nok en gang en slik bok jeg synes det er vanskelig å skrive om, fordi jeg likte den så godt. Les den hvis du vil ha en oppslukende bok med en sterkt bevegende kjærlighetshistorie satt mot historiske kulisser.

Andre anmeldelser:
What Women Write
Once Upon A Romance
Melody’s Reading Corner