Dette er Kristine Storli Henningsen sin første enkeltstående roman. Hun har skrevet serieromaner for Schibsted tidligere. Denne boka, I skyggen av store trær, er rykende fersk fra Gyldendal.

Vi møter Karl Henrik og Regine som møtes på et fortau og i en sykehuskorridor. Han er raaaar, firkanta, total dominert av mamma, søt og manusforfatter. Hun er blomsterdekoratør, litt i opposisjon til sin mamma, glad i broren sin og gravid med en dust. Det er et fint møte og jeg er en søkker når det gjelder romantiske bøker. Forlagene burde ta gode, norske, lettbeinte, romantiske bøker på alvor. Ja takk – vi vil ha.

Bokas store styrke er Karl Henrik. Forfatteren har klart å skape en uvanlig figur, helt på trynet på en måte, men så blir man likevel veldig varm om hjerterota av ham. Han er et forhistorisk vesen som forsøker å områ seg i en verden han ikke er en del av. Samtidig er han manusforfatter for Skjærgårdsliv, en serie som ruller over norske tv-serier hver dag. Det funker, selv om det kanskje høres rart ut.

Regine er også fint fortalt, selv om jeg mister mer og mer smaken for henne. Sluttscenen med forløpet i leiligheten,  hvor hun bretter ut sin egen smålighet er jeg usikker på om jeg synes er troverdig. Det kræsjer med hvordan Regine er fortalt i resten av boka, og jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon å avsløre henne som så usympatisk som hun faktisk framstår som til slutt. Der gjør Regine svikeren i historien. Jeg er også trøtt av folk som ikke kan snakke sammen, som styrter ut døra, og skaper klassiske «misforståelser» som man finner i Hollywood filmer uten at partene får forklart seg. Da blir ikke historien som blir fortalt tatt på alvor, det blir litt klisjeaktig.

Storli Henningsen skriver tidvis godt, særlig har hun en del gode dialoger og gode passasjer: «Jeg slutter aldri å forundres over dette: Man kan leve et helt liv med et menneske. Og disse setningene, disse enkle setningene, det er alt man sitter igjen med.» (s. 287).  Andre steder halter det, som f.eks. når Regine og bestevenninnen sitter sammen om kvelden med et glass vin og slarver. Det handler om menn, om Karl Henrik og om framtida. Regine sier til venninnen: «Så du anbefaler at jeg etablerer meg likevel?»  Ikke vet jeg, men jeg snakker ikke sånn med venninna mi etter at vi har kommet godt ned i vinflaska. Anbefaler. Etablerer. Men, språket er gjennom hele boka pent og dannet, og representerer en annen verden enn den jeg kommer fra. Kanskje venninnepreik på vestkanten er sånn?

Mødrene i boka er karikerte, moren til Karl Henrik er way out sjuk i huet, og det ulmer mye ubehag i relasjonen mellom mor og sønn, det er klamt klamt klamt, og gjør at boka har et nivå under selve kjærlighetshistorien. Det er fint, og veldig trist. Jeg er glad for at forfatteren gir nyanser til noen andre enn de to hovedpersonene, f.eks. Frederick som heldigvis ikke er så karikert som vi tror i begynnelsen. Han kunne fint fått enda litt mer plass i historien. Jeg kunne nok også ha ønsket meg noe mer nyanser i familien til Regine, særlig i mora som blir et klisjebilde av en vestkantmamma.

Det er mye fint å si om boka til Kristine Storli Henningsen – takk til Gyldendal for leseeksemplar.