200 bokomtaler på drøye tre år. Det leses.

I vinter har jeg vært langt over gjennomsnittet opptatt av bøkene til Suzanne Collins. Jeg var svimeslått over volden og tankemåten  i den første boka, og satte spørsmålstegn ved kynismen og Katniss i andre boka. Samtidig som jeg ikke kunne legge bøkene fra meg – jeg har slukt alle tre.

For nå har jeg lest tredje bok, vurdert og fordøyd, og vet hva jeg mener. For også denne boka dro til skikkelig; jeg var tidvis kvalm, og etter å ha lest slutten pælma jeg boka i gulvet og brukte en time på å komme meg. Jeg har brukt de første blogginnleggene til å vurdere og tenke – jeg har ikke kunnet lande, jeg har ikke klart å vurdere helheten. Men nå altså: Jeg har landet og jeg vurderer hele trilogien og jeg sier:

Thumbs up.

Det er bra. Det er veldig veldig bra.

I bok nummer tre viser Collins hva hun vil med bøkene. Hun gir volden i de første bøkene en mening, det er tydelig at forfatteren vil noe med det hun skriver. Og da er det greit – da blir det bra. NB! SPOILER SPOILER SPOILER! I de første bøkene var jeg opptatt av hvem Katniss ville velge; Peeta eller Gale? Utover i bok tre er ikke dette lenger en interessant problemstilling. For du kommer til et punkt hvor du forstår at ingen vil klare seg. Det går rett og slett dårlig med alle. Collins tegner et realistisk bilde av krig, hun viser at det er ingen vinnere. Vi kommer dit hvor alle disse tre hovedpersonene prøver å ta liv av seg eller ber andre om å gjøre det. Vi følger de over kanten, det tipper og vi forstår at de aldri vil bli bra igjen. Hadde Katniss gått ut av historen som en vinner, med en av gutta i hånda, så hadde ikke boka funka. Da ville det ha vært en bok om hevn og hvordan man kan seire i en krig. Collins går den andre veien; dette er en antikrigsbok, hun viser oss at prisen som betales er for høy. Hun snur opp ned på alt – Katniss faller når hun forstår at det er hennes egne som egentlig står bak hennes ultimate tap (av en person som jeg ikke trenger å si navnet til her).

Den siste boka gjør Hunger Games til en intelligent og politisk trilogi, og det gjør at bøkene blir noe mer enn underholdning, og akkurat i dette tilfellet mener jeg det var nødvendig for bøkenes kvalitet og dermed eksistens. Hun kunne ikke ha valgt en annen løsning, hun kunne ikke ha valgt at Katniss ble helten, at de fikk sin hevn. Da ville alt blitt feil, og bøkene ville blitt et meningsløst blodbad.

Det er mange mange år siden, kanskje aldri, at bøker har skapt så mye hodebry hos meg. Los Angeles Times skriver: «Mockingjay» is also the most violent and bloody and, based on the actions and statements of its characters, its most overtly antiwar — though not so much that it distracts from a series conclusion that is nearly as shocking, and certainly every bit as original and thought provoking, as «The Hunger Games.» Jeg synes det er merkelig at bøkene har fått så lite offentlig oppmerksomhet i Norge og at litteraturmiljøet i så liten grad har problematisert og diskutert bøkene. Barnebokkritikk har omtalt trilogien, men lagt fokus på at Katniss er enda en stereotyp kvinne (etter mitt skjønn en feilslått analyse, men det får jeg ta en annen gang).  De fulgte opp ett og et halvt år seinere med en bra artikkel av Guri Fjeldberg som problematiserer mye av det jeg har vært opptatt av gjennom lesningen.

Det interessante ligger i hvilken betydning disse bøkene kommer til å ha for seinere ungdomslitteratur. Det er et veiskille mener jeg. Collins river ned noen barrierer som ikke har vært rørt tidligere – hun gjør det med integriteten i behold – men det er fort gjort, FORT GJORT, å gjøre det uten finesse, og da blir det kvalmt. Bøkene rystet meg dypt inn i magen.

For en tur.