Hvor torsdag arrangerer Anette boktema, og denne gangen etterlyser hun våre favorittforfattere på H. Det er opp til oss om H-en kommer i for- eller etternavnet, så jeg har en salig blanding av begge. Jeg måtte scrolle igjennom bøkene mine på goodreads for å få øye på forfattere jeg kunne bruke, men det viste seg jo at jeg egentlig har mange forslag på H, selv om jeg ikke har lest alle bøkene de har skrevet. Begynner med en svenske:
Ann Heberlein skrev Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve i 2008, og dette er en bok det er vanskelig å glemme. Her forteller hun om livet som bipolar, eller manisk depressiv om du vil. Vi følger intense opp- og nedturer, der produktiviteten er helt på topp i maniske perioder, og absolutt alt (mann, barn, hårvask, you name it) er meningsløst når hun treffer bunnen i depressive perioder. Slutten er så intens at jeg måtte google for å finne ut om hun fortsatt var i live.
Vanskelig å la være å nevne Haruki Murakami i en sånn sammenheng. Jeg har ikke lest alt av ham, og jeg har på ingen måte forstått alt av det jeg ar lest, heller, men det er et eller annet med denne japaneren. Bøkene hans danser fritt mellom fantasi og virkelighet, og det er ikke alltid lett å forstå hva alt betyr, men det er veldig fint allikevel. Han lirer fra seg hauger av filosofiske gullkorn og inspirerer til ettertanke. Gleder meg til å lese 1Q84, som står i hylla og venter på meg.
Knut Hamsun trenger vel ingen introduksjon. På grunn av hans nazi-sympatier under krigen, er det egentlig ganske mange i dag som ikke klarer å lese bøkene hans uten det som bakteppe, men det klarer jeg. Jeg hørte Sult på lydbok i slutten på ungdomsskolen eller begynnelsen på videregående, og jeg ble betatt av skildringene hans: håpløsheten er intens, og det … fortvilede … sjelelivet til hovedpersonen står i fokus. Victoria har jeg derimot ikke spesielt sans for (meg og sånne kjærlighetshistorier, det er et eller annet som bare ikke klaffer), men jeg likte Pan.
TORVALD: Jeg skulle gladelig arbeide netter og dager for deg, Nora. Men der er ingen som ofrer sin ære for den man elsker.
NORA: Det har hundre tusen kvinner gjort.
– Et dukkehjem (1879)
Henrik Ibsen trenger heller ingen introduksjon. Fantastiske teaterstykker – de kvinnelige karakterene hans er enestående. “Alle” vet jo hvem Nora Helmer er. I en eller annen dokumentar om Et dukkehjem fikk jeg med meg hvor stor Ibsen var (og er fortsatt for den saks skyld) i Kina på 1900-tallet, der han har inspirert mange som har jobbet for kvinnerettigheter og sosiale reformer. Mange modernistiske kinesiske forfattere skal være inspirert av Ibsen, og tidlige kinesiske feminister ble kalt “kinesiske Noraer”, hevdes det (men det kan jeg ikke bekrefte, for jeg snakker ikke kinesisk). Fiffig kuriosa om Ibsen.
Stikk innom Anette og legg igjen linken til innlegget ditt, så finner vi hverandre der!
