Hovedpersonen i Pym Pettersons mislykka familie av Heidi Linde har problemer. Hun har komplekser for sin rotete familie med den overlessede stumtjeneren, hybelkaninene og middager bestående av ferdigpizza ( som ikke skal bli noen vane, nei, da) eller fiskepinner. Spesielt ille blir det når hun sammenlikner med andre mer prektige familier som serverer indrefiléer med nyplukka sopp. (!)
Og akkurat dette med å begynne å se på sine foreldre med et mer kritisk blikk tror jeg mange i samme alder som hovedpersonen kan kjenne seg igjen i. (Og det samme vil foreldrene som har hatt barn i alderen 12 pluss minus. )
Her et bilde av en overlesset stumtjener. Skjønt det kunne vel ha vært verre. Hvilket det også har før en halvhjertet vårrengjøring fant sted. På veggen en SÅ 70 – talls oppslagstavle med buttons og alt henhørende, og under en s. k. kjøpmannsbenk fra IKEA som bare er SÅ 1994. Oppå et par overlessede kurver med diverse, refleksvester, drikkebelte, nøkler og andre nødvendigheter.
Her et bilde av en hybelkanin, som var så heldig å overleve pinsehelga og muligens helga før. Siden har den endt sine dager i støvsugeren.
Den MEGET subjektive fortelleren er Pym selv; en småfrekk jentunge på 11 ½ år. (Garantert korrekt gjengivelse av alderen, dette etter å ha brent meg på en del feilgjengivelser av hovedpersoners alder i tidligere bloggposter). Jentungen har også to søsken, de to år ( dette også grundig sjekket) eldre tvillingene, Sigmund og Sanna.
Hovedintrigen i boka går ut på at elevene i Pyms klasse etter tur skal skrive en sann – med vekt på sann – historie om deres respektive familie som de siden leser høyt for de andre. Og her får altså vår unge heltinne, som har en særdeles fri omgang med sannheten, problemer.
Jeg sier det med en gang. Dette blir virkelig morsomt! Forfatteren får godt fram denne litt infame lillesøstra som mer eller mindre blottet for selvinnsikt forteller om hvordan hun sladrer på sine eldre søsken og ellers ufrivillig avslører seg selv som en temmelig plagsom lillesøster. Her er det forviklinger over en lav sko uten at det blir for heseblesende. Tvert imot finnes det mye varme i denne fortellingen.
Ellers er det jo etter å ha lest en del bøker om mobbing i den seienere tid befriende å lese om et klassemiljø hvor alle føler seg så trygge at de tør lese sine familiehistorier høyt foran resten av klassen. Og vi kan jo ikke miste troen på at slike klasser finnes. I hvert fall er klassestyreren beskrevet som en person som skulle være i stand til å lage en trygg og god stemning.
Dette skal være den første boka i en serie, og – på vegne av alle som etterlyster litt viltre og smårampete jenter – vi kan godt tåle flere bøker om denne artige jentungen!
Ett spørsmål til slutt: ER det et spesielt for norske forfattere å være så hekta på denne Buss Aldrin ( andre mann på månen you know) og hans kolleger? Jeg har jo tidligere vært inne på dette fenomenet så jeg trenger jo ikke å gjenta meg men i denne boka blir også en tredjemann introdusert, nemlig astronauten Michael Collins som altså kom enda mer i skyggen av de to andre. OG som alle sikkert forstår nå, det er jo ham Pym identifiserer seg med!
