Da er vi i gang med samlesning av fantasy. Første bok ut er Jotnens hjemkomst av Andreas Bull-Hansen fra 2010.

Året er 2042, Tyrar er flyktning fra Tsjetsjenia, jobber som poitietterforsker i Oslo, blir drept i et gjengoppgjør, og våkner i Åsgård. Der møter han dem alle; Balder, Hod, Odin (som heter Grimnes i den virkelige verden og det er supermorsomt for meg som jo heter Grimnes på ordentlig), Frøya, Tor, Loke, Brage og Idun. Fordi han mistet de han elsket i vår verden, legger han ut på en lang reise til Nivlheim for å møte Hel og hente tilbake kone og barn. Spunnet inn i fortellingen, finner vi de egentlige mytene; Hod som dreper sin bror, Balder som farer til dødsriket, Ragnarok som venter, Fenrisulven osv. Jeg kan norrøn mytologi relativt godt gjennom jobben min, og ser at Bull-Hansen også kan sine ting – og han skusler ikke med historiene, selv om tolkningene er hans egne (f.eks. forholdet mellom Balder og Hod og at Balder er en ufyselig fyr). Han har konstruert et univers som er solid, detaljert og gjennomtenkt.

Likevel likte jeg ikke boka spesielt godt. Den kjedet meg. Den grep meg ikke. Jeg leser veldig mye fantasy, og jeg tror at kanskje i enda større grad enn annen litteratur, må jeg kunne identifisere meg med personene, særlig hovedpersonen. Jeg må være med på reisa – det må liksom nesten være meg det skjer med. Jeg må bevege meg i gatene, lukte luktene, kjenne følelsene, favne atmosfære og univers. Og ikke minst må jeg ha en hovedperson jeg kan sympatisere med, oppleve tingene sammen med. Han/hun trenger ikke å være en arketypisk god person (helst ikke), men likevel. Tyr(ar) er en brikke på bakken, han er en fyr jeg aldri trenger under huden på, han er distansert, uinteressant og da blir jeg trøtt. Dette er Bull-Hansen sitt valg, han har valgt en distansert fortellerstil, og han skriver i og for seg godt, men han mister meg. Så er det noe med den norrøne tolkningen hans, som er litt sånn…hm… hva skal jeg si…blanding av viking og råskap – altså drageutskjæringer, fletta skjegg, serk – det er et univers som har liten estetisk tiltrekningskraft på meg, og råskapen er av typen blot, blod, suggererende rituelle scener, vold, mye drap. Alt dette skaper enda mer distanse til teksten og universet. Så da leser jeg en tekst uten å trenge gjennom og få den frydefølelsen jeg veldig ofte får når jeg leser fantasy. Det er en veldig macho bok, så med fare for å tråkke inn i et stort gjørmehøl som jeg egentlig selv ikke liker å plaske i, så tenker jeg boka kanskje appelerer i større grad til mannlige lesere?

Det er mange andre som blogger om Jotnens Hjemkomst i dag. Se her for en oversikt.