Sjanger: Tegneserieroman/memoar
Først utgitt: 1986 (del I), 1992 (del II)
Denne utgaven utgitt: 2003
Forlag: Penguin
Format: Heftet
ISBN: 9780141014081
Sider: 296
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: Combined for the first time here are Maus I: A Survivor’s Tale and Maus II – the complete story of Vladek Spiegelman and his wife, living and surviving in Hitler’s Europe. By addressing the horror of the Holocaust through cartoons, the author captures the everyday reality of fear and is able to explore the guilt, relief and extraordinary sensation of survival – and how the children of survivors are in their own way affected by the trials of their parents. A contemporary classic of immeasurable significance.
****

Ok, her er greia. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oversette følelsene mine til en anmeldelse av denne boka. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men jeg vet at dere må lese den. Alle sammen. Om du sitter der og leser dette, anse deg selv herved som tagged. At ikke denne står på historie-pensum i grunnskolen er vanskelig å forstå. Les den.

Dette er fortellingen om andre verdenskrig, som fortalt av Art Spiegelmans far Vladek. Vladek, hans kone Anja (Arts mor) og deres sønn Richeu er jødiske i Polen. Så kommer krigen, og de mister alt som mistes kan og mer til. Vi følger familien fra de mister familiebedriften, fra de eldre blir hentet og “flyttet til et mer egnet sted”, fra de ble skilt fra en hel rekke andre jøder som skulle “flyttes til et annet sted” fordi de ikke var nyttige som arbeidskraft der og da, fra de hauses inn i en ghetto, fra ryktene om konsentrasjonsleirene blir stadig virkeligere, fra de forsøker å slippe unna og forlate Polen og til de ender i Auschwitz.

Parallelt med historien fra krigen får vi et innblikk i nåtiden. Spiegelman veksler mellom å skildre farens fortelling og hvordan faren fortalte historien. Det hoppes fra fortid til nåtid, men det blir ikke rotete av den grunn. Snarere tvert i mot: Det er uendelig kraftfullt. Forholdet mellom far og sønn er til tider i overkant anspent, men Art er fast bestemt om at fortellingen må ut i verden. Og midt i alt alvoret måtte jeg le av dialogen dem i mellom. Av den eksentriske faren og hans merkelige innfall. Før jeg like gjerne kunne ta til tårene når fortellingen dreies tilbake til andre verdenskrig.

Det har vært litt snakk om hvorvidt Spiegelmans fremstillinger er rasistiske eller ei. Hvor enn jeg leser om denne romanen er det alltid noen få som synes det er helt forferdelig at jøder er tegnet som mus, tyskerne som katter, polakkene som griser, amerikanerne som hunder, franskmennene som frosker og svenskene som reinsdyr. Og hadde det ikke vært for at jeg kikker på nettet etter hva andre sier, hadde jeg aldri verden sittet igjen med tanker om dette selv. Jeg oppfattet dette som et bevisst grep av Spiegelman for å harsellere med tysk propaganda og stereotypifisering. Fortellingen innledes med Hitler-sitatet “The Jews are undoubtedly a race, but they are not human,” og referanser til tyske beskrivelser finnes gjennom hele boka. Så der et lite mindretall sitter og føler seg støtt på vegne av gud og hvermann, sitter jeg igjen med følelsen av at det nok ikke kunne ha blitt gjort bedre på noen som helst måte.

Vladeks skildring er i stor grad preget av katt-og-mus-leken. Vladek og Anja smetter unna kattene både her og der, noen ganger av ren skjær flaks og andre ganger ved hjelp av kløkt. Alt mens skjevheten i maktforholdet mellom de to blir smertelig tydelig. Og når de er tegnet som om de har på seg grisemasker for ikke å stikke seg ut blant resten av polakkene for så å bli behandlet helt annerledes, ser jeg virkelig ikke hvorfor han skulle la være å skildre det på denne måten. Streken hans er usentimental, nøktern og i svart/hvitt, og det funker så godt, godt, godt.

Det er vond lesning – vond fordi det skjedde i virkeligheten og fordi det aldri forlot hverken Vladek eller Anja som vi ser i skildringene av nåtiden. Vladek har blitt en vanskelig, gammel mann. Han har blitt veldig gjerrig, og spinker og sparer til det går utover helsen. Han har liten tålmodighet med sin nye hustru, hvis største feil vel egentlig er at hun ikke er Anja. Han blir irritert når sønnen prøver å få ut av han den informasjonen han vil, og sporer stadig av i fortellingen sin. Og hvorfor han har blitt alle disse tingene blir klarere og klarere gjennom skildringen av fortiden, og til slutt henger bare alt så sammen at det… ja, jeg vet ikke hva. Det er helt perfekt.

Jeg får ikke til å si noe mer. Dere skal få noen sitater fra mer velartikulerte medier enn meg: “The most affecting and  successful narrative ever done about the Holocaust” (Wall Street Journal), “A quiet triumph, moving and simple – impossible to describe accurately, and impossible to achieve in any medium but comics” (Washington Post), “An epic story told in tiny pictures” (New York Times), “A brutally moving work of art” (Boston Globe). For en gangs skyld stemmer alle blurbs-ene på omslaget. Boken har vunnet Pulitzer-prisen, og er som klassiker å regne. Og det har jeg ingen problemer med å forstå.

Andre bloggere om boka:
Bookhouse Girls

Forfatter-bio:
Art Spiegelman (f. 1948) er en amerikansk tegneserieskaper og redaktør. Selv om han har jobbet med flere forskjellige andre tegneserier, er det for Maus han har høstet størst annerkjennelse. Han har jobbet i flere tegneserieblader, publisert en rekke tegneseriestriper og fikk først oppmerksomhet i undergrunnsmiljøet innen tegneserier på 1970-tallet. I tillegg til å få den prestisjetunge Pulitzerprisen for Maus, har han vunnet en hel del andre forskjellige priser. Han er gift med Françoise Mouly.
Wikipedia | goodreads