Sjanger: Roman
Først utgitt: 2010
Denne utgaven utgitt: 2010
Forlag: Bloomsbury
Format: Heftet
ISBN: 9781408809471
Sider: 195
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Om boka: On a cold, quiet day between Christmas and the New Year, a man’s body is found in an abandoned apartment. His friends look on, but they’re dead, too, their bodies found in remote corners of the city. Victims of heroin overdose, they’re in the shadows, a chorus keeping vigil as the hours pass, paying homage as their friend’s body is taken away, examined, investigated, and cremated. And as they watch, their own stories unfurl layer by layer; stories of hopes flaring and dying and of lives fallen through the cracks. Shockingly powerful and intensely moving, Even the Dogs is an intimate portrayal of existence from beyond the comfort zone.
****

Perleblekk lurte på om jeg ville lese denne boka, i og med at den kommer på norsk i september. Siden jeg likte debuten hans, Hvis ingen snakker om utrolige ting, så godt som jeg gjorde, sa jeg naturligvis ja til å lese denne også. Og selv om denne ikke holder samme nivå som den andre, er det allikevel en sterk og tidvis ubehagelig roman.

He waited years for them to come back, and when one of them did he was too drunk to see it.
Should have told her to go home right then. But she wouldn’t have listened. Fifteen and on the road for the first time, she wouldn’t have listened to no one.

The clock ticking around and the echo of it scraping through he floor. The light fittings cold and dark.

En mann blir funnet død i en leilighet en eller annen gang mellom jul og nyttår. Han bærer preg av å ha ligget der en stund. Vennene hans står taust og ser på, og det er også dem som forteller historien som best de kan. Etterforskere presser seg forbi dem, overser dem fullstendig når de setter seg inn i likbilen, blir med til likhuset og følger med på høringen om dødsfallet. De blir ikke lagt merke til fordi de er døde, de også. Rundt omkring ligger kroppene deres livløse og forlatte, etter heroin-overdoser, og nå befinner de seg i skyggene av byen.

Med bevissthetsstrøm som fortellerstill mye av tiden; gjennom fragmenter av episoder her og der, rulles fortellingene deres opp gradvis. Rekkefølgen er sjelden riktig, og vendepunktene fremstår ikke nødevendigvis som vendepunkter før senere. Jon McGregor har fortsatt et kreativt forhold til tegnsetting og setningsoppbygging, og tar steget ett hakk lenger her enn han gjorde i Hvis ingen snakker om utrolige ting. Her møtes vi rett som det er av halvferdige setninger, av setninger på avveie fra en annen sammenheng, av muntlig språk og av mangel på tegnsetting.

And how long had Ant been lying on his back in that wasteground, waiting for someone to come by and help. All night it must have been. Spent the evening drinking with some kids he didn’t know, and when he woke up they’d all gone and they’d taken his crutches with them. Couldn’t get far without them. Couldn’t get nowhere but. So he stayed where he was, and waited. He’d done it before like. What else could he do.

Og det funker som bare det. Det krever litt av leseren, du må være villig til å lese, ikke bare lese. Du må holde tunga rett i munnen, du må være tålmodig for å forstå sammenhengen mellom forskjellige ting, og du må ha en viss oversikt over hvilke setninger som ble ytret i hvilke setting når de plutselig dukker opp igjen senere. Men det er jo nettopp dette som gjør at fortellingen heises til et nytt nivå. Vi følger disse usynlige overdoseofrene gjennom tankene de gjør seg når de prøver å forstå og se sammenhenger, og gjennom fragmentene blir ting klarere for både dem og oss.

Disse rusmisbrukerne var naturligvis usynlig også før de døde. Dette er mennesker som i beste fall blir oversett av resten av samfunnet. Mennesker som bare har hverandre, og ikke alltid det heller. Tilfeldigheter, avhengighet, desperasjon og vonde minner preger handlingen. Her og der tas vi med til diverse AA- og AN-møter, terapi og gruppeterapi, med veiledning og konsultenter og sponsorer. Og tegninga er stort sett alltid den samme:

Is there anything else you’d like to share with the group. Take your time. We can wait. Perhaps you’d like to explore some of the emotions generated by this episode. Or perhaps you’d like to keep your mouth shut and your arms folded until the time’s up and you can get your script. Keep your eyes on the clock. And the stone tiles. And the deep stainless-steel sinks.

I don’t know Father, do you think He believes in you.

Vi får små glimt av hva det var som gjorde at ting gikk til helvete for dem. Robert som drakk kona og datteren ut av huset. Laura som ikke orket moren sin lenger. Ant og Steve med hver sine krigshistorier. Og alle de andre. Men det er ikke noen tåreperse, det her. På ingen måte. McGregor tar ikke sikte på å brette ut en oversentimental historie slik jeg ser det. Han fremstår som mer opptatt av å simpelthen fortelle, påpeke, fremheve den ubehagelige realiteten så mange av oss helst ikke vil høre om. Språket er nøkternt og følger handlingen. I intense perioder av fortellingen, intensiveres språket; ordene kommer raskere og tettere. I rolige perioder er det avsnitt og hopp frem og tilbake i tid og mellom fragmenter. Språket er rett og slett en vesentlig del av den dystre handlingen.

Har man liten tålmodighet for lek med språket, vil man kanskje få litt problemer med å komme igjennom denne boka. Jeg ser for meg at McGregor kan fremstå som litt pretensiøs til tider, og at språket kan oppleves som et hinder istedenfor et hjelpemiddel. Even the dogs er ikke helt på høyde med Hvis ingen snakker om utrolige ting, men er absolutt verdt tiden om man er villig til å gi litt av seg selv. Særlig den delen om soldaten i Afghanistan gjør inntrykk, der han har fått en stygg, stygg skade og blir forsøkt fraktet i sikkerhet samtidig som vi hører om produksjonen av opium (som kan foredles til heroin) i området. Mens valmuene svaier fredelig og vakkert i vinden. Den tålmodige leser vil belønnes. Jon McGregor kan skrive.

Forfatteren leser fra boka:

Andre bloggere om boka:
Asylum
What Katie Reads
Dovegrey Reader Scribbles

Forfatter-bio:
Jon McGregor (f. 1976) er en engelsk forfatter. Han debuterte med If Nobody Speaks of Remarkable Things i 2002 og ble med denne nominert til Bookerprisen. Siden da har han gitt ut So Many Ways to Begin (2007), Even the dogs (2010) og novellesamlingen This isn’t the Sort of Thing that Happens to Someone Like You (2012). Han bor for tiden i Nottingham.
Wikipedia | Hjemmeside | goodreads