Sjanger: Roman/YA
Først utgitt: 2004
Denne utgaven utgitt: 2010
Forlag: Penguin
Format: Heftet
ISBN: 9780141318011
Sider: 211
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: To get away from her pregnant stepmother in New York City, fifteen-year-old Daisy goes to England to stay with her aunt and cousins, with whom she instantly bonds, but soon war breaks out and rips apart the family while devastating the land.
****

Etter å ha lest mye pent om denne boken overalt på internett måtte jeg naturligvis gi den et forsøk. Og denne boken har i grunn gjort seg fortjent til all rosen, men det var en ting som jeg ikke i det hele tatt kan fatte og begripe hvorfor har blitt skrevet slik det har blitt gjort.

Daisy flytter til tanta og søskenbarna i England siden forholdet hennes til faren og stemoren er anspent. Et eller annet sted i det fjerne foregår det en krig, av en eller annen grunn, men Daisy snakker ikke mye om det. Det er liksom uinteressant for ei 15 år gammel jente fra New York. Hun kommer inn i rytmen på den engelske gården, og finner raskt tonen med søskenbarna sine. Særlig mystiske Edmond fanger oppmerksomheten hennes. Men så går det galt. Tante Penn reiser til Oslo for å forelese om Krigen-vi-ikke-vet-noe-om, og så kommer krigen til England. Tanta er fanget i Norge, og barna må klare seg selv.

The next day Aunt Penn set off for Oslo and we didn’t think much about it except that we were In Charge and pretty happy about it, but later when you look back on the whole story you realize that the moment she left was exactly the moment we all started skewing off into crisis like how Adchduke Ferdinand getting killed started WWI even though the connection, to me at least, was never that clear.

Fortellerstilen er strålende! Romanen fortelles av Daisy i førsteperson, og er veldig troverdig. Stemmen føles virkelig som om den kommer fra en 15 år gammel jente. Hun har akkurat samme prioriteringer som ungdom flest, og dette preger fortellingen. Det foregår en krig et eller annet sted langt unna, med Daisy er ikke spesielt interessert i det. Det er jo langt unna. Hun vet ikke helt hvem som krangler med hvem, eller hva som ligger til grunn for det, og bryr seg ærlig talt ikke videre heller. Hun skriver at det finnes artikler om ti forskjellige voldtekter i avisene hver dag, men det blar “man” bare forbi. Hun skriver at “7 000 eller 70 000″ mennesker ble drept av ei bombe.

Reaksjonene hennes når krigen plutselig er virkelig er også troverdig. Hun er ei jente som riktignok har hatt sitt å stri med (hun er anorektisk og på utur med stemoren), men virkeligheten som treffer henne nå er noe helt annet. Fra å bla forbi artikler om krig og død og forbrytelser, står hun midt i det. Og det er ikke småtteri hun og vesle Piper utsettes for. Spennende og guffen setting.

I didn’t know if the food was poisoned. I didn’t know whether we’d get an infection and die. I didn’t know if a bomb would fall on us. I didn’t know whether Osbert would expose us to spores from some deadly disease picked up during his secret meetings. I didn’t know if we would be taken prisoner, tortured, murdered, raped, forced to confess or inform on our friends.

Men det er en ting jeg ikke kan fatte å begripe, og det er forholdet mellom Daisy og Edmond. De er søskenbarn og blir forelsket. Med alt som hører med av fysisk aktivitet også, altså, ikke bare sånn uskyldig avstandsforelskelse. Og jeg har virkelig ikke peiling på hvorfor forfatteren valgte å skape et kjærlighetsforhold mellom fetter og kusine. Det har ingen betydning for fortellingen utenom seg selv. I det hele tatt. Den eneste sammenhengen jeg har klart å forestille meg, er om de ble forelsket etter at verden gikk til helvete, som en slags unntakstilstand der to mennesker trenger hverandre. Men sånn er det ikke, de innleder et forhold før krigen blir virkelig. Det er rett og slett bare litt merkelig, og siden ingen av de andre rundt dem ser ut til å ha problemer med dette, blir jeg litt forvirret. Hvorfor? HVORFOR? Det er jo ikke akkurat som om Edmond MÅ være fetteren hennes for at dette skal funke, han kunne jo like gjerne være en nabogutt… Siden jeg ikke forstår grepet, trekker det litt ned. Forvirrende incestiøse forhold virker… litt unødvendig.

Anoreksiaen hennes passet derimot inn i fortellingen. Perspektivet som endrer seg etterhvert som katastrofene inntreffer. Innstillingen hennes endres gradvis, og matlysten kommer i takt med at maten tar slutt. Akkurat denne delen av historien sier mye om den personlige utviklingen hennes, synes jeg. For ikke å snakke om at det ligger i kortene at det har skapt splid mellom henne og faren (og stemoren). Dette er ei jente som opplever mye dritt, og som formes av dette.

Then there was the problem of burying all the cows and baby chicks and people who died and apparently there were lots of dead things and they were well on their way to becoming a big stinking rotten health problem, but that might have been too much information for me just then, and I thought I wasn’t going to eat another hamburger or chicken leg again in a hurry.

Anbefaler den videre til tross for at jeg ikke skjønner poenget med det romantiske forholdet mellom de to søskenbarna (selv om jeg skulle ønske jeg forstod hva forfatteren prøver å formidle med det her). Språklig er den en liten perle blant YA-literaturen, synes jeg. Daisy er en typisk tenåring med typiske følelser i en atypisk tid. Hun er både skarp og vittig, og forteller mye mellom linjene. Det handler om familie, kjærlighet, tap, håp og å overleve i en verden snudd på hodet. Vel verdt å lese.

Boktrailer:

Andre bloggere om boka:
The Witch of the North
Hjartesmil
The Compulsive Reader

Forfatter-bio:
Meg Rosoff (f. 1956) er en amerikansk forfatter som bor i London. Hun studerte ved Harvard, samt Central St. Martins i London. Hun jobbet med forlag og markedsføring i New York i 9 år, før hun endte i London. Hun begynte å skrive etter at den yngste søsteren hennes døde av brystkreft, og How I Live Now ble publisert samme uken som hun selv fikk diagnosen. Hun har gitt ut en rekke bøker for barn og unge, og har vunnet flere priser.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads