Bok 4 i Gone-serien
Sjanger: Science fiction/dystopi/YA
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Egmont
Format: Heftet
ISBN: 9781405256575
Sider: 526
Kilde: Kjøpt selv
OBS! Dersom du ikke har lest de foregående bøkene – Gone (bok 1), Hunger (bok 2), Lies (bok 3) – bør du styre unna denne omtalen, som kan inneholde spoiler i forhold til tidligere hendelser. Prøver å unngå det, men det kan være vanskelig i blant.
****
Om boka: Disease is spreading through the streets of Perdido Beach: a devastating, hacking cough that makes the sufferers choke their guts up – literally. For the moment the Darkness has disappeared and the only sign of its power lies in the basement prison where the monster, Drake, is being held. But a new horror is about to infest the FAYZ. Something is growing. Growing inside unsuspecting victims. . . and eating them from the inside.
****
Etter å ha lest den forrige boka, satt jeg igjen med følelsen at serien var i ferd med å tape seg litt (dog ikke veldig). Det inntrykket er borte etter å ha lest Plague, som er like spennende som den er actionfylt, trist og heseblesende – og til tider morsom.
Livet går videre for Sam, Astrid og de andre ungene og ungdommene på Perdido Beach, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Den eneste som er i en ideell situasjon, er i grunn Albert. Som den unge kapitalisten han er, har han klart å opprettholde et brukbart system der alle gjør en jobb og får det de trenger. Men problemene begynner å tårne seg opp også for ham: Det regner ikke i FAYZ, og vannforsyningen minker fortere enn ønsket. Sam er passe ødelagt etter de tidligere hendelsene, og mye gnager på samvittigheten hans selv om det egentlig ikke er hans feil. Astrid sliter med tanker om broren Petey etter det som gikk opp for henne i forrige bok.
Hunter lever ute i skogen og jakter på mat for samfunnet, mens Quinn endelig har funnet mening i tilværelsen som fisker. Caine, Diana, Bug og Penny flyttet inn på den luksuriøse øya mens Sanjit og brødrene hans flyttet til fastlandet. Og der Sanjit kan sies å være en optimist, er Lana tilsvarende pessimistisk der hun bærer rundt på all verdens skyldfølelse for at hun mislyktes med det hun prøvde tidligere. Orc er skikkelig på kjøret og drukner sorgene sine i stadig mer alkohol, som Howard sørger for at han har tilgang til – spesielt nå som han sitter vakt for hva nå enn Drake/Brittney egentlig er. Dekka er taus om følelsene hun har for Brianna “The Breeze”, som på sett og vis må kunne sies å være sammen med “Computer” Jack. Edilio gjør sitt beste for å leve opp til rollen som leder etter at ingen andre egentlig vil ha den, men det er ikke bare-bare å sørge for at folk ikke for panikk når Taylor er ei skikkelig sladrekjerring. Og på toppen av det hele lever fortsatt The Human Crew videre, med sitt rasistiske ideal. Og det er ikke lett for Dahra å holde orden på sykehuset når denne mystiske, smittsomme pesten altså begynner å spre seg.
Som vanlig et stort og innfløkt persongalleri, og det funker som bare det. Her er det barn og ungdommer av alle aldre, former, farger og bakgrunner, og der det er en bonus i enkelte områder er det en byrde i andre. Skillet mellom “freaks” og “normals” holdes fortsatt til en viss grad i live av Human Crew, som skapte et sant helvete i forrige bok. Og med så mange mennesker og meninger, er det dømt til å bli problematisk for folkene involvert. Når sykdommen sprer seg – og når en helt ny type forferdelig parasitt kommer til syne på en ubehagelig måte – baller det på seg, og vannmangelen kan fort vekk raskt bli fatal. Noe må gjøres, og forfatteren skriver knakende godt. Med en økende bevissthet rundt hva FAYZ er, må man ta stilling til hva som kommer til å skje dersom den en gang forsvinner. Er det en god ting for alle?
Michael Grant har holdt en jevnt høy kvalitet så langt, med unntak av et ørlite dropp i Lies. Han sjonglerer en hel haug av ungdommer, og klarer det fint. Det er strålende at han ikke er redd for å snakke om sex, hormoner og lyst, selv om det kanskje kan sies å være litt ensformig akkurat i denne boka her. Vet ikke om jeg vil påstå at det trekker ned på noen som helst måte, for pubertal lyst er vel generelt ganske ensformig… 
Farten holdes oppe hele tiden, og der det iallefall i de to første bøkene var mye fokus på overfladisk action og rumpesparking, synker vi lenger ned i karakterenes personlighet i denne boka. Grant setter stadig fokus på hvor ødelagte disse ungdommene er i ferd med å bli, men han legger også fokus på de positive sidene de har utviklet når de må bli voksne på denne måten.
Siden dette er en bok midt i en serie, tror jeg ikke jeg skal skrive en så veldig lang anmeldelse… Jeg har lest over 2000 sider så langt i denne serien, men det føles ikke sånn i det hele tatt. Selv om hver bok ligger på 5-600 sider, flyr fortellingen av sted fortere enn langt kortere bøker. Dette er en skikkelig pageturner som er vanskelig å legge fra seg, i likhet med de forrige bøkene. Sukk… Hvordan skal jeg klare å vente helt til 2013 på avslutningen?
Bøkene i serien:
– Gone (2008)
– Hunger (2009)
– Lies (2010)
– Plague (2011)
– Fear (2012)
– Light (forventes tidlig 2013)
Boktrailer:
Andre bloggere om boka:
Squeaky Books
Read in a Single Sitting
The Overflowing Library
The Book Smugglers
Forfatter-bio:
Michael Grant (f. 26. juli, 1954) er en amerikansk forfatter hvis egentlige navn er Michael Reynolds. Han har gått på ti skoler i fem forskjellige delstater og 3 skoler i Frankrike. Han er gift med K.A. Applegate, som skrev Animorphs-serien i 1996-2001, og har tre barn og mange kjæledyr. I tillegg til Gone-serien har han skrevet The Magnificent 12, og medforfattet Animorphs og Everworld. Han og familien bor for tiden i California.
Wikipedia | Hjemmeside | goodreads
