Min barndoms sommer på hytta ved sjøen hadde noen få ritualer.
Det ene besto i å lese «Men så kom sommeren» av Annik Saxegaard.
Boka var helt uten illustrasjoner på omslaget og inni sto det skrevet med sirlig skrift Til Randi fra Kjell, Julen 1940 – noe som viste at min mor hadde fått boka i julegave fra sin storebror den julen hun fylte 15.
Jeg la meg langflat på en hyttas stadig mer gebrekkelige solsenger og stekte i sola med Saxegaard som selskap. Boka var ikke så tjukk, men siden jeg innimellom døsa av i varmen vekselvis som jeg måtte børste ned maur fra beina, tok den likevel sin tid å lese.
Men så kom sommeren var en ordentlig ungpike-bok med god moral. Historien starter med en beskrivelse av en sammensveiset og velfungerende familie. Eldste datter blir så selskapsdame (!) for familiens rike tante og dras på denne måten inn i et helt nytt miljø.
Overfladiskhet, grådighet og arroganse er stikkord her. En stund ser det ut til at vår heltinne glemmer alt hun har lært fra sine gode foreldre og sine gode verdier, men heldigvis ender hun ikke i fortapelsen. Hun kommer ut av denne overfladiske verdenen og blir kjent med en gutt fra landet som alle de gode egenskapene intakt. Det er her bokas tittel gjør sitt inntog, som fortellingens siste setning! Idyllen er gjenopprettet og alle kunne puste lettet ut!
Neste sommer var det bare å løpe til bokhylla igjen
Astrid
Arkivert i:Boktips, Skjønnlitteratur, Sommerminne Tagged: Annik Saxegaard, Men så kom sommeren, ungpikebok 
