Da jeg fikk spørsmål om hva som var en «sommerroman» for meg, kom svaret Line av Axel Jensen før jeg fikk tenkt meg om. Magefølelsen er ofte riktig den, men der og da med en del år siden jeg leste boka, var det vanskelig å si hvorfor. Litt oppfrisking måtte til.
Da Axels Jensens roman Line utkom i 1959 var mottakelsen svært blandet; fra moralsk fordømmelse fra mer puritansk og konservativt hold til stående ovasjoner fra mer kulturradikalt hold.
Bokas hovedperson Jacob (21 år) har vært på en lang reise, og hjemkommet til Oslo har han planer om å skvære opp med sin formynder og med familien sin. Han treffer i stedet Line, piken med linhåret fra Madserud Allé, på uterestauranten Pernille og forelsker seg hodestups. Så følger fire måneder med fester på Oslos vestkant, besøk på Theatercaféen og på forskjellige jazzklubber. Jacob er en outsider og selv om han selv er oppvokst på vestkanten tar han avstand og er i opposisjon til gjengen. Line og Jacob trekker seg derfor for en del tilbake til Jacobs hotellrom hvor lykken er stor, men en sommerforelskelse varer ikke alltid evig…
Fant jeg ut hvorfor jeg tenkte på denne som en sommerroman? Kanskje ikke helt, men handlingen starter i april og fortsetter i fire måneder. Det er sommer, og i alle fall en god del sol, utepils og seiltur på Oslofjorden. Og en lidenskapelig forelskelse. Og er det ikke noe med forelskelser og sommer? Er de ikke ekstra sterke og huskes lengst?
Å lese rett bok til rett tid kan være svært avgjørende for leseropplevelsen. Å lese ei bok igjen noen tiår senere kan fortone seg nokså annerledes. Og denne boka anbefaler jeg først og fremst til mennesker sånn ca. på alder med hovedpersonene. Og likte du The catcher in the rye tror jeg du vil like denne og.
Ole
Arkivert i:Boktips, Skjønnlitteratur, Sommerminne Tagged: axel jensen, Forelskelse, kjærlighet, line 