En ekstra ferieuke for arbeidstakere som ikke rekker å besøke foreldre og hjemsted i løpet av  noen ettermiddagstimer hadde fått min stemme. Ikke det at jeg furter for parkering av de mest vidløftige reisedrømmer inntil videre, men ferieprioriteringa blir litt anderledes når familietreffet ligger dagsreiser avgårde. Men, man har jo biblioteket, i seg selv et gedigent reisebyrå som fraktfritt tar deg med hvorsomhelst. Dette storslagne tilbudet om f.eks å henge med på andres utflukter ble en juli med i bagasjen mot nord i form av boka Ingenting å skrive hjem om. Kan aldeles ikke tenke meg at det var undertittelen ulykke på reisen og andre bomturer som pirret, skadefryd er ingen nødvendig ballast underveis til det sagnomsuste landet nordpå.

Men, man kan trygt si at langtfra alt går som planlagt i disse reiseskildringene, den er heller  fullstappa av uforutsette hendelser og utfordrende  avveier. Antologien byr på en hel rekke  pinefulle, vittige, erfaringstunge  inntrykk fra livet på tur, sterkt ispedd galgenhumor. Flust av lesverdige skildringer med andre ord, men epistelen som har gitt meg den komprimerte oppsummering av somrene nordaførr kom i Herman Willis beretning om ferden med femti fot lange Hanna Kristofa fra Lofoten over til Kjerringøy ei St.Hanshelg.  Ikke minst tilbaketuren der kulingen brått kommer settende over Vestfjorden, skuta hiver faretruende på seg og det viser seg at til rors står en  fyr fra Nesodden. Nesodden! Den resulterte i humring og skratt og høytlesning og lystig samling i stua.

Det viste seg at uttrykket som ble værende hos meg ikke er henta direkte fra Willis historie, selv om han ordlegger nordlandsnatta slik den kan te seg i glimtvise evigheter i løpet av en kort sommer, malerisk, ekstatisk, beskriver den sånn at det kjente sees på nytt, beskriver disse stundene svøpt med en  intens  følelse av å være til .  “Jeg var en av de utvalgte, en av oss på Hanna Kristofa denne natten som var som en solskinnsdag, en av dem som ble salvet av himmelen og påspandert alt Vårherre har å by på når han bli storslagen av seg “.  Der den “hedensk solfylte natta” altså etterfølges  av skrekk.
Det var godeste Hamsun som hadde listet seg inn med den presise oppsummeringa, henta fra åpnigslinjene i Pan : “I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på nordlandssommerens evige dag”

Åshild

Arkivert i:Boktips, Sommerminne Tagged: Herman Willis, Knut Hamsun, pan