Tv-serier!
Jeg har skrevet om noen jeg har likt tidligere, men i vinter har jeg sett noen nye og veldig forskjellige.
Our Mutual Friend
La oss begynne på den litt litterære, seriøse delen av skalaen, nemlig Our Mutual Friend, basert på Charles Dickens roman med samme navn. Serien er delt inn i episoder, til sammen seks timer seertid, og er fra 1998. Selve boka er fra 1864/65.
Utgangspunktet er Themsen og 1860-tallets London. Det er altså så mørkt, gjørmete og tåkete. I dette landskapet følger vi et sett karakterer som lever sine liv helt fra toppen av samfunnet, helt ned til de som ror ut for å finne lik i Themsen, og tømmer dem for penger og verdigjenstander. Det er forviklinger, mye kjærlighet, drap og drama. Nam nam fra ende til annen. Jeg fant dvd’en i en samleboks som innholder ulike Dickens-filmatiseringer. Gleder meg til mer.
Så kan vi hoppe til noe helt annet, nemlig Modern Family. Dette er lettbeint underholdning, med mye varme og humor. Vi følger tre familier gjennom korte episoder, i sjangeren mockumentary (liksomdokumentar). Jeg tror det er tre sesonger som har kommet så langt, men jeg har vel bare sett to. Serien har vunnet hauger av Grammy og Golde Globe-priser. Her kan dere se et lite klipp:
Til slutt vil jeg slå et slag for Glee, en skikkelig ungdoms high-school serie, men vent, vent! – den har noen skikkelig gode sider – noe som ligger til grunn, en idè som sprenger noen grenser. Gi meg noen setninger, så skal jeg forklare.
Ved første øyekast virker Glee som… nei, vent. Glee ER en skikkelig high-school serie med de vanlige forviklingene og historiene. Men det er to ting som skiller serien fra andre lignende ting, nemlig HUMOR og MENNESKESYN. For her er ikke dårlig dårlig Disneyhighschool-humor, nei – serien vinner på bitende, skeiv og rar, men hysterisk morsom humor, forvaltet av ulike brilliante karakterer, da særlig despotgymlæreren Sue Sylvester og etterhvert cheerleader jenta med finske aner, Brittany.
Når det gjelder verdisyn, så er hele Glee-konseptet et grundig stykke arbeid med gode manusforfattere. Ideen handler om Glee-klubben (mest sang, og så en del danseere) – som til forskjell fra de kule sportsfolka, blir sett på som en gjeng med loosers. Jeg synes serien opererer med overraskende og gode vrier på tema som f.eks. homofili, funksjonsfriskhet, fedme, popularitet og det å være annerledes. Når jeg er rundt på skoler gjennom jobben min, hender det jeg hører ungdom synge Glee-sanger. Da blir jeg SÅ GLAD, for jeg tenker at gjennom Glee får de pumpa inn litt gode menneskesyn, og så får det være så som så med at man må lide seg gjennom ganske mye dårlig fløtesang.
Men serien er vel ikke for voksne Knirkefolk, er den vel? Njaeiii…kanskje ikke, men jeg synes den er litt morsom da – *rødme rødme*
Og etter at jeg hadde skrevet ferdig hele denne posten, så kom jeg på Downtown Abbey – tror jeg har skrevet om den tidligere – men den kan nevnes om og om igjen. Nam nam.