Liv Eirill Evensen

– Som niåring var jeg sikker i min sak: Jeg ville bli forfatter. Denne vissheten forsvant underveis i oppvekst og utdannelse, og jeg «ble» mye annet rart. Nå er jeg glad for at jeg har fått drivkraft og mulighet til å omdanne inntrykk og fantasi til tekst og fortellinger. Skriving er meningsfylt og gøy, og en kan drive med det hvor som helst og når som helst.

Det seier Liv Eirill Evensen, ny medlem i NBU.  Ho er fødd i Tønsberg, og vaks opp i Andebu i Vestfold. Ho har studert religionsvitskap, etnologi og litteratur ved Universitetet i Bergen. Liv Eirill har mange års erfaring frå kulturfeltet, og jobbar nå som rådgjevar i Odda kommune.

Liv Eirill Evensen har gjeve ut to ungdomsromanar: Meg og en kritthvit T-skjorte uten trykk på, som kom i fjor, og Bandet mitt spiller ikke progrock frå i år.

– Debutboka mi handler om Anne og Aksel som starter et AS sammen. De tester ut ulike forretningsideer – med jevnt over sviktende hell. Aksel har en hemmelighet som Anne må finne ut av på egen hånd. Det blir tøft når sannheten om Aksel går opp for Anne.

Å skrive for ungdom

I årets bok, Bandet mitt spiller ikke Progrock, treffer vi Helle som spelar bass. Ho møter opp på audition i eit band som består av gutar, og får rolla som bassist i bandet. Den dagen ho rotar med vokalisten, endrar alt seg. Helle må finne sin egen veg. Denne boka er gjennomillustrert av Ronja Svenning Berge, som også har designa begge omslaga.

– Kvifor valde du å skrive for ungdom?

– Ungdom møter de sentrale spørsmålene i tilværelsen for første gang, og her ligger store muligheter for utforsking, uten filter.

– Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?

At kunsten skal få være fri og uavhengig. At forfattere i andre land skal få skrive fritt og uavhengig. Ellers er jeg opptatt av ulike måter å hente inspirasjon på, og ulike tilnærmingsmåter til skriving.

– Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?

– Det går med mye tid til jobben min som rådgiver, men når jeg har fri fra både jobb og skriving, liker jeg å spille i band, gå tur eller se film. Jeg leser en del også, gjerne sakprosa om forlatte byer og mislykkede arkeologiske eksperimenter. Jo smalere, desto bedre, hadde jeg nær sagt.

 – Kva forventningar har du til NBU?

– Et fellesskap. Forfattertilværelsen er ensom det meste av tida. NBU representerer mange nye mennesker å bli kjent med, og nye perspektiver på forfattervirket.